Carina Frantzen med album: Metamorphosis

Moldedama Carina Frantzen er ute med album. En Reise gjennom 80-talls nostalgi og cinematiske lydlandskap.

Carina Frantzen
”Metamorphosis”
Label: Mørketid

Carina Frantzen: komponist, tekstforfatter og produsent.
Øyvind Røsrud: produsent.

Metamorphosis åpnes med låta "End of Me". Den begynner med et tema som minner om Nick Cave, med referanser til 80-tallet. "Be Gone", som innledningsvis høres ut som en skjør kjærlighetsballade, blir raskt mer interessant når den bygger seg opp, og minner om noe fra Röyksopps andre plate, "The Understanding".

"The Cabinet of Stolen Hearts" fortsetter med et Midtøsten-preg, fortsatt med Röyksopp-vibber og et 80-talls preg, særlig i perkusjonsdelen av låta. "Milk & Honey" er trofast til 80-talls sounden som vi har hørt tidligere på plata, men henter mer inspirasjon fra rock, med et tungt gitarriff, forvrengt vokal, og minner kanskje om Joan Jett.

"Borderline" gir et velfortjent pust i bakken, med en groove som kan minne om ABBA og som bygger videre på mye av det vi har hørt tidligere på plata. "Devil’s Backbone" er mer laidback og seig, og beveger seg bort fra elektronica-grooven mot en beat som gir assossiasjoner til hip hop.

"Fata Morgana", den korteste låta på plata, fungerer som en liten interlude og markerer et skifte. Nå beveger vi oss mot noe som føles mer organisk og tidvis cinematisk, i kontrast til de elektroniske og mer pompøse pop-produksjonene vi hørte tidligere.

"Big Fish, Small Pond" har en spionaktig følelse, muligens på grunn av bruken av blåseinstrumenter. Det er vanskelig å ikke se for seg planleggingen av et heist, eller noen på flukt med stresskofferten i den ene hånda og pistolen i den andre.

"Wolf" har en Tarantino-inspirert soul/rock-aktig stil, men holder seg fremdeles innenfor de mystiske, smått dissonante akkordene og 80-talls følelsen. "Us Against the World" gir western-assosiasjoner og minner litt om "My Baby Shot Me Down" av Nancy Sinatra. Dette kunne vært låta Carina Frantzen laget til Quentin Tarantinos siste film. Det blir ikke dårligere av at hun har med seg Jay Buchanan, vokalisten i California-bandet Rival Sons. Apropos Quentin Tarantino; instrumentalen "Kanestrøm" har et melodispråk som er mistenkelig likt Dick Dales "Misirlou".

Plata avsluttes med den diskoaktige "Along Came Hysteria".

Link til Spotify