Glem Jämtland og Härjedalen - vi har fått noe mye viktigere.
Mange vil hevde at noe er riv, ruskende galt når folk detter av stolene. Men det er ikke det. I Storyville torsdag var det akkurat slik det måtte være da fire eminente musikere inntok scena.
Det var Unionen som sto på programmet, et initiativ av trommis Gard Nilssen og bassist Petter Eldh som oppsto under en kjedelig periode i en viss ikke-navngitt pandemi. Med seg hadde de Ståle Storløkken på keys og Per «Texas» Johansson på treblås (tenorsax, klarinett, engelsk horn, kontrabass-klarinett, tverrfløyte). Til sammen utgjorde dermed bandet to svensker og to nordmenn, og derfor det passende navnet «Unionen». Og det var mer enn bare union mellom to nasjoner som ble skapt denne torsdagskvelden. På Storyvilleprogrammet sto det at «Unionen befinner seg i et akustisk-elektronisk grenselandskap», og at «Unionen gir alle involverte parter fri tilgang til sine personlige stemmer, uttrykk og ører for å utforske nye musikalske territorier, totalt blottet for traktater, konvensjoner og krigføring!». Her var det altså mye å se frem til, og alle forventninger ble innfridd, og vel så det!
Unionen i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Det er bare en låt som foreløpig har kommet ut fra det nye albumet, nemlig «Ståhlbad», og det var denne låta konserten startet med. En intro på klarinett, som gikk over i elektronika-akkompagnement og en løpende trommestikke på cymbalen. Her var det lekent og eksperimenterende hele veien fra start. Mot slutten av nummeret kom det en tromme- og piano-solo, som i mine øyne var en demonstrasjon av «Norge» i Unionen. Ståle Storløkken og Gard Nilssen viste at de klarte seg uten svenskene, men i neste øyeblikk var alle samlet igjen, og Unionen kunne gå samlet videre. Andre nummer, «Den grimme elling», startet med en nydelig bassintro, melodisk og rolig. Her introdusertes melodien med tenorsax og keys enstemt. Den nydelige melodien klang godt med de to instrumentene sammen, særlig fordi orgelet var stilt inn med maksimalt med klang, som virkelig pakket inn saxen i en slags myk bomulls-sky.
Etter den rolige introen skiftet tempoet helt plutselig, og vi befant oss ikke lenger i et rolig landskap, men nede i en svett jazz-kjeller i New York (eller hvilken som helst annen storby). Hvordan kom vi hit? Overgangene var så sømløse og skjedde så brått. Storyville begynte å koke, og musikklinjeelevene som var samlet på fremste rad holdt på å ramle av stolen i begeistring. Her var det høyt trykk, trommene groovet fremover, og man måtte bare henge med i svingene! I dette andre nummeret, med det plutselige skiftet mellom det rolige, melodiske, til det hurtige og urbane, kunne jeg ikke annet enn å leke med tanken om hva «Unionen» representerer. Er det nettopp unionen mellom Norge og Sverige som også kan gi oss «best of both»? Her har vi både natur, ro, fred, og urbanitet, tempo og det fremoverlente. Og i konsertens andre nummer synes jeg dette kom veldig godt frem. Og som sagt, helt sømløst bevegde vi oss mellom den ene og den andre verdenen.
Gard Nilssen holdt fremdriften i det voldsomme tempoet, men alle bandmedlemmene var like viktige brikker for at det hele skulle henge sammen.
Unionen i Storyville torsdag kveld. Foto: MoldePuls.
Konserten fortsatte mye på samme måte. Vi ble blåst over ende med hurtige grooves og imponerende soloer, og vi lente oss tilbake til rolige toner og behagelige melodier. Låtene har fått navn som «Ganska långt ute på Vensterkanten», «Tomicron», og «China Walz», uten at jeg egentlig klarer å forstå hvorfor. Slik er det jo ofte med navngivningen av jazzlåter. Men mot slutten av konserten fikk vi servert «Search party», hvor navnet i høyeste grad gav mening. Her spilte kompet dissonerende harmonier, og melodien var på leting etter en tonalitet. Under dette nummeret fikk vi også servert en bass-solo utenom det vanlige. Her holdt publikum pusten mens Petter Eldh briljerte med kontrabassen. Det var ikke snakk om noe «walking bass», her var det «running like Warholm»-bass. Eldh spilte på bassen som et blåseinstrument, hvor han pustet rytmisk med instrumentet. Selv om det sies at ingen hører på bass-soloer, var publikum her i aller høyeste grad til stede. Videre fikk Gard Nilssen briljere, og viste frem alle sidene av trommesettet. Helt siden jeg gikk på pianotimer og ble fortalt at det kunne være en god idé å ikke bare spille solo på midten av pianoet, hvor jeg tilfeldigvis satt, men kunne prøve å ta i bruk hele bredden, har jeg vært veldig opptatt av å lytte etter om musikere utnytter hele instrumentet. Og Gard Nilssen viste oss at man selvfølgelig kan spille på hihat-stativet, og selvfølgelig kan også utsiden av skarptrommen gi oss spennende lyder. Med seg hadde han også noen gamle fjærer fra et eller annet møbel, og en hel samling av forskjellige trommestikker. Der melodi- og kompeinstrumentene lette etter tonaliteten i denne låta, leter Nilssen i denne rubato soloen etter rytmen, ved å leke, utforske og demonstrere.
Avslutningsvis fikk vi et realt rockenummer, med bare moro fra start til slutt. Her var det rett og slett bråkete rockekonsert i guttegarasjen, fylt med lek, moro og et bittelite ønske om hørselvern. Igjen oppsto en solo med trommer og keys, altså en Norge-demonstrasjon, for å runde av det hele. Konserten ble dermed en reise mellom det rolige, melodiske, og naturnære, til det rocka, hurtige og urbane. Hele Unionen ble representert, hver med sine styrker som bidro til en variert og livlig konsertopplevelse. Vi «vanlige dødelige» kan fort bli imponert av profesjonelle musikere, men det er sjelden man blir så imponert som når musikere viser sin allsidighet og fremfører varierte musikkformer med så sømløse overganger som Unionen gjorde under torsdagens konsert.
