Ine Harrangs utstilling “Skogen” må bevares intakt etter utstillingsperioden i Møre og Romsdal Kunstsenter.
15.februar avsluttes Ine Harrangs utstilling “Skogen” i Møre og Romsdal Kunstsenter. Det virker totalt meningsløst å la denne utstillingen oppløses og forsvinne ut i det konseptuelle intet. Noen må på banen og sørge for at denne spektakulære installasjonen kan leve videre også etter utstillingsperioden.
Is that it?
Det var spørsmålet Bob Geldof, mange vil kalle ham Live Aid-generalen, stilte seg etter å ha organisert støttearrangementet til inntekt for sultrammede i Afrika i 1985. For så stort ble dette arrangementet at Geldof følte at han befant seg i et vakuum etter gjennomføringen. Så etter avsluttet Live Aid gikk han like godt til litteraturen og skrev sin selvbiografi med det store spørsmålet Is that it? som tittel. Vi snakker om de store tingene her og To be or not to be var allerede tatt, så den godeste Geldof måtte finne opp sitt eget hjul.
I Ine Harrangs utstilling “Skogen” går publikum mer eller mindre i ett med naturen. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Og boka, som jeg leste kort etter den kom ut i 1986, er på alle måter leseverdig. Den forteller om Geldofs liv fra oppvekst og ungdomstid i Dublin, via etablering av bandet Boomtown Rats og frem til han tar på seg sin organisatoriske hatt og sørger for Live Aid og Band Aid. Så ja, også for Geldof var det mulig å skape noe som var større og viktigere enn sitt eget liv og sin egen karriere. Jeg tror det er der spørsmålet i tittelen på Geldofs selvbiografi kommer fra. Var dette virkelig alt? For Geldof var det kanskje det. Man kan vanskelig forestille seg at noe vil bli stående igjen som viktigere når hans karriere en dag skal varetelles. Og nei, jeg har ikke glemt I don`t Like Mondays.
Teksten du nå sitter og leser handler egentlig hverken om Geldof eller Live Aid, men derimot om Ine Harrangs utstilling Skogen. I utstillingen er Retiroskogen et vesentlig element på flere plan. Den er en del av videoen og performancen som finnes i utstillingen og den er til stede gjennom at flere av parkens tidligere elementer er gjenskapt. Som mange vil kjenne til gikk Ine Harrang etter lengre tids sykdom bort like før jul, 64 år gammel. Helt til det siste jobbet hun med utstillingen som vises på Møre og Romsdal Kunstsenter frem til 15.februar.
Og det er her min assosiasjon til Geldof kommer inn. Is that it? Lett omskrevet; var det alt?
Det har egentlig ingenting med det triste faktum at Ine Harrang har gått bort å gjøre. Ei heller har det med det å gjøre at det for tiden pågår en slags kamp mellom naturkrefter (ja da, det kan misforstås) og fotballkrefter om hva som skal skje videre med Retiroskogen, dette viktige elementet i Ine Harrangs utstilling, og for mange viktige rekreasjonsområdet. Nei, mitt anliggende og store spørsmål er «Hva skal skje med utstillingen etter 15.februar?». Jeg tør nesten si at jeg er minst like bekymret for hva som skal skje med den som jeg er for hva som skal skje med selve skogen. Fotballbaner eller ikke fotballbaner.
Så langt jeg har klart å bringe i erfaring er det pr i dag ingen plan for hva som skal skje med utstillingens elementer etter at den avsluttes. En del av de mange effektene Ine har samlet opp over flere år, som er en del av utstillingen, vil nok bli tatt vare på. Men utstillingen i seg selv er så spektakulær at den fortjener et helt annet endelikt enn å bli demontert og fragmentert på en måte hvor noen elementer havner her, andre der og atter andre bare bli kastet og havner på en eller annen fylling.
I januar 2020 holdt Ine Harrang utstillingen “A Room Of My Own” (versjon 1) i Praha i forbindelse med at hun fullførte sin mastergrad i visuell kunst og glass ved Prahas akademi for arkitektur og design. Her er hun blant annet sammen med sin professor. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Dette er en utstilling som fortjener å bli tatt vare på som den er – intakt. Initiativet må komme fra Møre og Romsdal Kunstsenter, og det håper jeg det gjør. Adressatene kan være flere, men det vil være naturlig å innlemme Romsdalsmuseet i prosessen. Meget mulig vil ikke museet av plassmessige hensyn se seg i stand til å arve utstillingen og innlemme den som en del av sine faste samlinger. For det er et ganske omfattende areal vi snakker om, det er det. Man trenger flere gode krefter for å kjempe for å bevare utstillingen. En utstilling som om ikke lang tid også kan fremstå som et viktig dokument over en skog og en park som ikke lenger vil være å se som vi kjenner den i dag.
Or was that it?
Teksten du nå har lest er en lett bearbeidet versjon av den som stod i vårt nyhetsbrev torsdag 23.januar. For å bli mottaker av vårt nyhetsbrev kan du registrere deg her.
