La dette samarbeidsprosjektet fortsette!
I lika å sove, men å sove i dette «lurvelevenet» er umulig.
Trondheim jazzorkester (TJO) er, etter som årene er gått, blitt en institusjon i Moldejazz. Hvert år får de i oppgave å gjøre en konsert sammen med vinnerne av forrige års Sparebank1 SMN JazZtipendiat. Og i fjor ble denne oppgaven gitt til Trondheimsbandet I Like To Sleep.
Dette er en trio som består av Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, Nicolas Leirtrø på bass-VI/baritongitar (eller en slags bass, som han selv kalte det), og Øyvind Leite på trommer. Alle tre er oppvokst med det blomstrende musikkmiljøet i Trondheim. De bestemte seg tidlig for å slå seg til ro i byen for å fortsette å utforske og utvikle musikkmiljøet på sin hjemmebane. Etter å ha startet trioen mens de gikk på videregående, og mens de observerte den velrennomerte jazzlinja i Trondheim og TJO nøye, har de vokst til å bli et prisvinnende band, og en av de mest utforskende kraftsentrene innenfor den norske jazz- og rockescenen de siste 10 årene. Gjennom et nybrottsarbeid de selv kaller for «powerjazz to the people», strekker de seg mot å kunne skape musikk som kan være til for alle hvor en vil finne alt mulig; det er til for deg, du må bare lytte nøye.
Vår anmelder Jan Granlie synes det er vanskelig å sove til Trondheim Jazzorkester og I Like To Sleep, men det er heller ikke jobben hans når han er på jobb. Foto: Jan Granlie.
I «verket» Pieces of Scattered Dreams har de invitert Trondheim jazzorkester inn i sitt univers, både musikalsk og visuelt, med en intensjon om «å utfordre bandet og musikken i nye kompositoriske og improvisatoriske retninger», som det står i programmet. Trioen er en monstrøs orkestral trehodet organisme i seg selv, og sammen med TJO blir de en 12-hodet trio som utvider og utforsker powerjazz-universet. Og på scenen fikk vi møte følgende musikere: Henriette Eilertsen (fløyter), Mats Gustafsson (fløyte og barytonsaksofon), Jenny Frøysa (barytonsaksofon), Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba og elektronikk), Tuva Halse (fiolin), Sigrid Angelsen (cello), Anja Lauvdal (wurlitzer, synthesizere og elektronikk), Kyrre Laastad (platespillere, perkusjon, synth og elektronikk), Torstein Slåen (gitar), Amund Storløkken Åse (vibrafon og mellotron), Nicolas Leirtrø (bass-VI / baritongitar), Øyvind Leite (trommer), Tor Torsken Breivik (lyddesign) og Sindre Hansen (lysdesign).
Sist gang jeg hørte trioen på konsert var under Punkt-festivalen i Kristiansand for ett par år siden. Da spilte de i et knøttlite lokale, og lyden var såpass høy at jeg måtte gå på utsiden for å få med meg hva de holdt på med. Så jeg var relativt spent på hva de fikk til sammen med TJO denne åpningskvelden i Molde.
Og sammen med TJO fikk vi en konsert som, på mange måter, kan karakteriseres som en blanding av Motorpsycho og Fire! Orchestra, hvis det er mulig å tenke seg. Og en bedre utgave av rock i selskap med moderne og pågående jazz, skal man lete lenge etter. De tre unge, herrene i trioen hadde skrevet seks «strekk» for Pieces of Scattered Dreams som skiftet såpass mye i strukturer, tempo og stemning, at vi like godt kan si at de gjorde minst det dobbelte. Hele veien styrte Storløken Åse det hele fra sin plass ved og litt elektronikk i front, med Leirtrø som en god sufflør og Leite som solid fyrbøter.
Jenny Frøysa og Mats Gustafsson under konserten i Molde i går kveld. Foto: Jan Granlie.
Det har vært interessant å høre de forskjellige utgavene av TJO som har dukket opp oppgjennom årene. I den versjonen de tre «søvnløse» hadde satt sammen, var en gjeng med relativt unge musikere, med unntak av Mats Gustafsson som snart runder 60 år. Men for noen musikere! Jeg kunne ha ramset opp hele rekka fra venstre mot høyre, hvor alle utmerket seg positivt, men velger å plukke ut fiolinisten Tuva Halse og cellisten Sigrid Angelsen på venstre side, og Henriette Eilertsens fløytespill og Mats Gustafssons og Jenny Frøysas barytonsaksofonspill på høyre, ved siden av de tre hovedpersonene. I tillegg var tubaspillet til Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck «tyngden i angrepet» som var med på å løfte det hele.
Dette var drømmeprosjektet til Storløkken Åse, Leitrø og Leite, og de leverte en solid pakke med rocka jazz og rock i den tøffeste divisjonen, som vi vil huske lenge. Så får vi håpe at Midtnorsk jazzsenter kan skaffe nok penger til at dette samarbeidsprosjektet kan fortsette å leve i lang tid framover.
