Når siste ord er skrevet: Til minne om Dag Solstad

Fredag 14.mars gikk det som av mange har vært betraktet som landets største samtidsforfatter ut av tiden. Dag Solstad ble 83 år og forlot livet uten den Nobelprisen han i mange år aspirerte til.

Fra sin debut med novellesamlingen «Spiraler» i 1965 og frem til hans foreløpig siste utgivelse «En sann svir» i februar, kom det rundt 30 bøker fra det som etter hvert ble en folkekjær forfatter. Ytterligere én utgivelse er ventet etter hans død.

I 2019 intervjuet artikkelforfatteren Dag Solstad i Berlin for Dagsavisen. Solstad ville at vi skulle møtes på hotell The Westin Grand Berlin, i sin tid et prestisjehotell for Erich Honecker hvor det bare gikk an å betale med vestlig valuta, og ikke Mark der DDR. Dagen etter intervjuet fant sted skulle Solstad bo på Hotel Adlon, et av Berlins mest prestisjefylte hotel. Det gledet han seg til, for på Adlon lånte de ut paraplyer til gjestene det stod “Hotel Adlon” på. Han håpet det ville regne dagen etter. Foto: Petter Haakon Pettersson.

For «Roman 1987» ble Solstad i 1989 tildelt Nordisk råds litteraturpris. Han mottok også flere andre prestisjetunge priser, blant annet Svenska Akademiens nordiske pris i 2017.

Selv var jeg så heldig å møte Dag Solstad flere ganger, stort sett i Molde og Berlin. I Molde hadde jeg han ved to anledninger til bokbadsamtaler, senest under Bjørnsonfestivalen i 2006. Og Solstad var alltid en fryd å ha som samtalepartner, både når det var med publikum, og også når det foregikk i mindre, mer private sosiale grupper.

Som samtalepartner i et bokbad var han, om ikke før, så i alle fall etter 1997 blitt smått beryktet etter at Eva Bratholm ikke fikk full klaff på kjemien – vi refererer fra deler av samtalen som ble sendt på NRK:

Bratholm: Professor Andersen ser et mord bli begått i et vindu på andre siden av gaten og han melder ikke fra. Og det spørsmålet alle vi lesere stiller oss er, hvorfor gjør han ikke det?

Solstad griper etter sitt rødvinsglass, tar seg en tenkepause, 8-9 sekunder, før han svarer:

«Nei, men det er jo det boka handler om da.»

Bratholm: Men morderen da, hvordan forholder han seg til morderen?

Solstad tenner seg en røyk, kanskje virker han lettere oppgitt, ser litt ut i luften, 12 sekunder går.

Solstad: Ja, det vet jeg ikke.

Bratholm: Jo, det vet du vel. Det står en del om det i boka, hvordan han forholder seg til morderen.

Solstad: Ja, men jeg vet ikke noe utenom det.

Bratholm: Jeg spør deg; tror du på litteraturen?

7-8 sekunder går.

Solstad: Må jeg svare?

Bratholm: Ja, du må svare.

Solstad: Nei. Nei, jeg må ikke svare.

Du kan se deler av bokbadet her.

Vel, jeg opplevde Dag Solstad som en betydelig enklere samtalepartner. Som regel var det å putte på femti øre og det kom ti kroner tilbake. Han var en drøm å gjøre forfattersamtaler med. Ved en av anledningene ville tilfeldighetene det slik at Molde skulle spille mot Sandefjord hjemme på Aker stadion mens Solstad var i Molde. Solstad, som ble født i Sandefjord og var ganske så fotballinteressert, kunne gjerne tenke seg å få med seg kampen. Han var meget fornøyd over å få være gjest i Røkkelosjen. Dog noe mindre fornøyd med resultatet av kampen; 5-0 til Molde.

Tidlig på 2000-tallet bodde Solstad noen år i Berlin med sin kone Therese Bjørneboe. Og det var i denne perioden jeg gjennom felles venner ble kjent med ham. Litteraturen hans kjente jeg allerede ganske godt, og jeg hadde i årene før vi ble kjent ajourført meg med både «Professor Andersens natt» og «T.Singer» som begge kom andre halvdel av 90-tallet.

I 2009 skulle vårt bekjentskap bære en slags frukt jeg ikke så komme. I Berlin har det i en årrekke siden rundt årtusenskiftet vært en tradisjon at nordmenn i tysk utlendighet, samt norske og tyske venner av disse, møtes den første adventshelga for å spise lutefisk og sikre seg mest mulig av det som er det naturligste tilbehør til dette. De senere årene har denne seansen funnet sted i kantinen i de nordiske ambassadene i Berlin. Så også i 2009.

I 2010 var Dag Solstad hjertelig tilstede da Galleri Maerz åpnet sin avdeling i Berlin. Her sammen med forfatteren Torgeir Schjerven, utstiller Roy Andreas Dahl, Petter Haakon Pettersson og Hilvi Auerdahl. På veggen bak ser vi et av Dahls malerier med et motiv fra Molde, det første bildet som ble solgt fra galleriet i Berlin. Til en kunde fra Molde. All business is local. Foto: Privat.

Der ble jeg stående og prate med en dame jeg ikke ante hvem var. Det blir jo lett slik når rundt 100 mennesker fra forskjellige miljø møtes. Nok om det i denne omgang, vi forsvant nå en gang hver til vårt denne kvelden.

Neste kveld skulle jeg på jazzkonsert på Quasimodo, en av Berlins mer kjente jazzklubber. Anledningen var at det var en norsk artist der den aktuelle kvelden; vokalisten Rebekka Bakken med band. I forbindelse med dette Berlinoppholdet var både Dag og jeg innlosjert hos våre felles gode venner Hilde og Hans Georg i Kreuzberg. Dag fikk således snusen i at «Jazz-Pettersson», som han ved denne anledningen omtalte meg som, (her må jeg i all beskjedenhet understreke at det er en betegnelse som heller vil være riktig å si tilhører min far) skulle på konsert og han ville gjerne bli med på det om det kunne la seg ordne.

Og slik gikk det til at jeg og mitt lille entourage tidlig på kvelden, dagen etter denne lutefisksamlingen i de nordiske ambassadene beveget oss fra Kreuzberg i øst mot Charlottenburg i vest for å høre hva Rebekka Bakken hadde å formidle.

Noen billetter hadde vi ikke, men det regnet vi med ville ordne seg i døra. Men det gjorde det ikke sånn uten videre. Rebekka Bakken er faktisk et større navn utenlands og trekker mer folk i blant annet både Tyskland og Østerrike enn hun gjør i Norge. Så de i døra ville ikke slippe oss inn selv om jeg både dro kortet om at vi var norske, at vi ikke var ute etter gratisbilletter – vi betalte mer enn gjerne for oss OG at Norges største og kanskje mest kjente forfatter var en del av den gruppen han nå hadde foran seg.

Ingenting virket gjøre særlig inntrykk på dørvakten. I alle fall ikke det litterære alibiet. Det ble ikke omtalt i det hele tatt. Når det kom til den geografiske, opprinnelseslandsbaserte delen av argumentasjonen vår hadde han ikke annet å si enn «norske eller ikke, det ville ikke hjulpet om dere hadde kommet fra Aserbajdsjan». Han hadde lite trolig fått med seg at kveldens artist var fra Norge. Det at jeg også understreket at hele gruppen var «well behaved music lovers» eller noe i den retning syntes heller ikke å gjøre særlig inntrykk.

Etter mye om og men fikk vi likevel kontakt med en som må ha vært innehaveren av Quasimodo. Og han sørget for at vi kom inn til konserten. Det forblir uklart om han hjalp oss fordi han kjente til Dag Solstads litteratur – «Ellevte Roman, bok 18» ble som den første Solstadboka oversatt til tysk fem år før denne hendelsen, og etterfulgt av blant andre «Professor Andersens natt» i 2005 og «Genanse og verdighet» i 2007. Jeg tviler på at innehaver hadde lest sin Solstad og  at det var det som gjorde utslaget slik at vi kom oss inn. Men inn kom vi, i alle fall.

Bare for å konstatere at Rebekka Bakken slett ikke var vår musikk. Det ble liksom litt for glatt og pop`ete for oss. I alle fall der og da. Og jeg så at heller ikke Dag syntes noe særlig om dette bandet «Jazz-Pettersson» hadde dratt han med på. Hilde og Hans Georg kunne også tenke seg å stikke et annet sted. Så jeg spurte Dag, hviskende, av respekt for bandet som stadig spilte fra scenen:

- Skal vi dra et annet sted?

Dag Solstad nikket ivrig på hodet.

-Ja, det synes jeg vi skal gjøre!

- Kom da, så stikker vi, repliserte jeg.

- Ja, men vi kan ikke gå midt under låta. Vi må vente til den er ferdig, hvisket han tilbake.

Respect for the artist, uansett, på en måte.

Og når låta er ferdig er vi klare til å forlate stedet. Det gjør vi til at Dag sier halvhøyt ut i lokalet:

- Dette er jo en skandale, det er ikke jazz. Jeg skjemmes av å være norsk.

Og så går vi ut i Berlinkvelden for å finne oss et nytt vannhull.

Meanwhile, som det heter i utenlandske filmer: I nærheten, stadig i Charlottenburg, og ikke langt fra stedet vi akkurat har forlatt sitter en passe sliten gjeng på Zwiebelfisch ved Savigny Platz, drøye 500 meter unna Quasimodo og debriefer lutefiskarrangementet de alle har vært med på kvelden før. De har kommet i snakk om en ung fyr ikke alle er helt sikre på hvem er, som skal ha drevet og gitt ganske mye oppmerksomhet til en av damene som nå befinner seg ved bordet på kneipa som i mange år har vært et stamsted for norske journalister, diplomater og mange tilreisende og besøkende. For den ene damen ved bordet går det ikke opp noe lys rundt denne presumptivt unge mannen. Hun kan ikke huske noen slik fyr fra kvelden før.

Men så plutselig, kommer alt tilbake. For rett utenfor det ene vinduet til Zwiebelfisch får damen, la oss kalle henne Hilvi, øye på en fyr hun drar kjensel på fra kvelden før. Mens de sitter og diskuterer akkurat dette. Nå i følge med godeste Solstad, kunstneren Hans-Georg Kohler og sistnevntes kjæreste Hilde Brunstad. Disse tre kjenner hun fra før.  Så da er det bare naturlig at alle fire nyankomne kommer til bordet når de kommer inn og får øye på flere landsmenn og – kvinner. Og som mange vil vite; resten er i historie. Og som noen også vil vite; historien er nå også historie.

Så hadde det altså ikke vært for Dag Solstad, og dere kan gjerne legge til Rebekka Bakken, ville det lite trolig kommet til et møte nummer to mellom Hilvi og Petter Haakon.

Med Dag Solstad blir det ikke flere møter dessverre. Men jeg er dypt takknemlig for de samtalene, møtene og intervjuene jeg fikk med ham. Og ikke minst for litteraturen han har gitt oss. Og jeg er ennå i den «heldige» situasjon at det stadig er noen av bøkene hans jeg ikke har lest.

En av våre største fortjener en stor takk for det han gav oss mens våre tanker går til hans kone Therese og hans døtre.