Om litteratur, musikk og språk

Bjørnsonfestivalen
«Store sanger på et lite språk», med Lars Bremnes, Bernt Rune Stray, og Anders Engen. I Teatret Vårt onsdag kveld.
«Omsetjarane kjem: Fosse til verda», Øystein Hauge i samtale med oversetterne Éva Dobos og Margherita Podestà Heir. I Møre og Romsdals Kunstsenter fredag kveld.

Disse to programpostene handlet på hver sin måte om oversettelse og språk, og hvordan oversettelse av litteratur og sangtekster kan være en vanskelig øvelse, men også redusere avstanden mellom kunstner og leser, lytter eller publikum. Å kunne synge sine yndlingssanger på sitt eget språk, og til og med egen dialekt, skaper en nærhet til tekstene som man ikke helt føler når man synger på et fremmedspråk. På samme måte er oversettelse av litteratur vesentlig for at litteraturen kan nå ut til flere. Når oversetterne Éva Dobos og Margherita Podestà Heir skal oversette Jon Fosse til henholdsvis ungarsk og italiensk, må de tenke på samme måte som Lars Bremnes når han skal synge på nordnorsk; hvordan kan man gjøre teksten tilgjengelig og relevant?

Onsdag kveld opptrådte Lars Bremnes sammen med Bernt Rune Stray og Anders Engen i Teatret Vårt. Foto Annlaug Gerritdina Pijfers.

For å begynne med programposten onsdag kveld; det var en nesten fullsatt Teatret Vårt, ca 200 publikummere, som hadde kommet for å høre Lars Bremnes synge sine yndlingssanger fremført på egen dialekt. Med seg på scenen hadde han Bernt Rune Stray og Anders Engen, og en haug med instrumenter som de tre byttet mellom. Flygel, keyboard, stortromme som sto rett ned på gulvet og ble brukt enkelt, men kreativt, tenorsax som fikk svinget seg gjennom noen soloer av Lars Bremnes selv, og gitarer i forskjellige former. Konserten foregikk som en personlig fortelling om livet til Lars Bremnes. Noen sanger var av nyere karakter, for eksempel Taylor Swifts «seven», mens andre sanger har han «arvet» av sin mor, som stadig satt ved pianoet og sang standarder som «All the things you are» og «All of me». Andre artister som ble covret, var Whitney Houston, Bob Dylan, James Taylor, og ikke minst hans største forbilde Joni Mitchell. Tre sanger var oversatt fra fransk, og var opprinnelig sunget av belgiske Jacques Brel og franske Jacque Prevert. Sistnevnte er forfatter av diktet og sangen «Les feuilles mortes», som ble til standardlåten «Autumn leaves», og som Lars Bremnes fremførte som «Spor i sand». Det var fin variasjon i sjangre, temaer for sangene, og bakgrunnshistorier for hvorfor sangene var valgt ut til å bli oversatt til nordnorsk. Felles for dem alle var at Lars fremførte med god innlevelse og et hint av humor. Det musikalske og rytmiske var ivaretatt på alle sanger etter å ha blitt oversatt. Whitney Houstons «Saving all my love for you» ble oversatt til “Spara alt æ har til dæ”, og Jacques Brels “Les Bon bon» til «en pose godt», og alle oversettelser virket godt gjennomtenkt både med tanke på kontekst og at teksten skulle passe til rytmikken i sangene.

Den enkle besetningen på bare tre musikere gjorde at scenen ikke ble overfylt, men samtidig var det et tomrom i lydbildet. Stortromma som ble spilt på litt sporadisk, klarte ikke helt å erstatte en trommeslager eller perkusjonist på scenen, og på noen nummer ble det brukt trommemaskin på keyboardet. En fjerde musiker på scenen som kunne tatt seg av rytmene hadde nok vært en bedre løsning. Men det var sangtekstene som sto i sentrum denne kvelden, og med Lars sine personlige historier og innlevelse, ble det likevel en flott konsertopplevelse, hvor publikum virket å kose seg. Det velkjente «sukket» fra en håndfull personer i publikum i det en sang avsluttes med en stille akkord og et øyeblikks stillhet, er en god indikasjon på at publikum koser seg.

Bra med folk i Møre og Romsdal Kunstsenter fredag kveld da Øystein Hauge, Èva Dobos og Margherita Podestà tok publikum gjennom programposten "Omsetjarane kjem: Fosse til verda". Foto Annlaug Gerritdina Pijfers.

Fredagens arrangement «Omsetjarane kjem: Fosse til verda» besto av Øystein Hauge i samtale med oversetterne Éva Dobos og Margherita Podestà Heir. Dette var i MRK, og ca 30 personer til stede. De to oversetterne fortalte om når, hvordan og hvorfor de hadde kommet til Norge, og hvordan de hadde endt opp som oversettere. Jon Fosse er i vinden for tiden, og hans bøker og dramaer er oversatt til «over femti språk» (ifølge Bjørnsonfestivalens program), men hans karakteristiske språk, den gjentagende rytmen, de særnorske (eller kanskje sær-vestnorske) tradisjonene og væremåtene, og ikke minst nynorsken, er ikke lett å oversette. Det var lærerikt å høre om hvilke problemstillinger oversetterne står overfor i arbeidet med Jon Fosses tekster, og det var noen overraskende elementer som kom frem. For eksempel det vestnorske «jau», som kan være det eneste ordet som blir sagt i løpet av en halvtimes besøk fra en nabo. Hvordan oversettes det til italiensk? Og som Margherita Podestà Heir så humoristisk uttrykte; italienere vet jo ikke hva de skal forestille seg når noen beskrives som «taus» - for finnes det i det hele tatt tause mennesker i Italia?? Eller begreper som «odelsgut» og «takk for maten», som ikke brukes på ungarsk og italiensk. Oversetterne har ikke alltid en enkel jobb når de både skal tenke på hvordan Jon Fosse bruker språket (f.eks. repetisjoner, kommabruk, rytme, og flyt), og oversette ordene og få frem ordenes betydning på målspråket.

Samtalen kom også inn på mottakelsen av Jon Fosse i Ungarn og Italia, og hvordan litteratur om «en fiskebonde på vestlandet, med det knappe språket og den rare maten» kan bli verdenskjent litteratur og vinne nobelprisen i litteratur! Og her tenker jeg at vi er inne på noe, som også kan ses i sammenheng med Lars Bremnes’ konsert tidligere i festivalen. Når noe oversettes til morsmålet vårt, klarer vi å ta det til oss og relatere til det på en mye enklere og nærere måte. Lars Bremnes formidlet sangene til sine favorittartister på sitt eget språk og sin egen dialekt. Og dermed tok han eierskap til sangene, og publikum følte seg nærere ham og hans historie. På samme måte kan Jon Fosse, som skriver om den vestlandske tause fiskerbonden, bli verdenslitteratur, når den bare oversettes på riktig måte til femti språk, slik at hver leser kan forstå det på sitt eget språk og i sin egen kontekst, og lettere relatere til det. Disse to programpostene om språk og oversettelse ble for meg to lærerike opplevelser til ettertanke. Hvor mye musikk er det jeg ikke får nyte ordentlig fordi jeg ikke forstår språket, og hvor mange bøker går jeg glipp av fordi de ikke blir oversatt til et språk jeg kan lese? Neste gang du leser en bok som er blitt oversatt til norsk, husk å sende en stille takk til oversetteren som har satt seg inn i språket og kulturen til forfatteren slik at akkurat du kan få lese den.

Tekst og foto: Annalug Gerritdina Pijfers