Snill og ryddig jazz i Storyville torsdag kveld.
“Jazz is dying because of people like you. You are so obsessed with Kenny Clarke and Thelonious Monk, these guys were revolutionary. How are you going to be a revolutionary, if you’re such a traditionalist? You’re holding on to the past, but jazz is about the future.”
Sitatet er hentet fra en scene i filmen La La Land (2016), hvor den «nyskapende» Keith (John Legend) beskylder Sebastian (Ryan Gosling) for å være tradisjonalist, og spør ham hvordan han skal kunne redde jazzen hvis han dveler i de gamle tradisjonene i stedet for å være nyskapende. Anklagen er satt på spissen, som så mye annet i filmen, men likevel var det denne scenen som spilte i hodet på meg under torsdagens konsert med Cecilie Grundt Kvartett.
Bandet, bestående av Cecilie Grundt på tenorsax, Vigleik Storaas på piano, David Andersson på bass, og Frederik Villmow på slagverk, var en sterkt tradisjonsbasert saxofonkvartett med et repertoar av stort sett egenkomponerte jazzlåter. Her var det i høy grad spilt videre på de gamle tradisjonene, både i bluesskjema, vals- eller 6/8-takter og bebop-inspirerte soloer. Jazzstandarden Nature Boy var også på kveldens repertoar, i en litt ny innpakning. Selv om repertoaret var veldig tradisjonsbasert, betød ikke det at det ikke var variert. Det var rolige ballader og valser, litt mer lekenhet i «Jumpin’ with Bobo», og mer eksperimentelle både rytmer og harmoniseringer i «Freely». Bluesen «Basics» var kveldens høydepunkt, med et svært stødig komp og velspilte soloer.
Stødige komp med Cecilie Grundts kvartett i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Presentasjonen av numrene kunne godt vært bedre formulert. Hva var bakgrunnen for albumet, hvorfor heter numrene det de gjør? Hvordan kjenner bandmedlemmene hverandre? Slike historier, som gjør publikum bedre kjent med musikerne, betyr mye når man er på en liten jazzklubb som Storyville. Her ønsker man å bli kjent med historien bak, og ikke bare få servert fine toner. Her kunne Cecilie Grundt og bandet godt ha lagt ned en større innsats for å by litt mer på seg selv, for vi ble ikke særlig godt kjent under kveldens konsert. Publikum er sjelden sure for at musikerne byr på seg selv.
Litt korte introduksjoner til tross, musikken var velformulert og enkel å forstå seg på. Selv i nummeret «Order and Chaos», var det meste preget av «order» og lite som minnet om «chaos». Kveldens konsert var en presentasjon av «snill» og ryddig jazz, med få utskeielser og aldri utenfor komfortsonen. Den tradisjonelle jazzen, som en gang var utfordrende og nyskapende, slik som det blir nevnt i scenen fra La La Land, er i dag en del av de aller flestes repertoar og består av musikalske kjennetegn som de aller fleste kan følge med på og gjenkjenne. Men det er ikke dermed sagt at ingen vil høre på det. Tvert imot, for de cirka 70 oppmøtte publikummerne likte det de hørte, og krevde ekstranummer. Jeg tror at «Keith» i La La Land tok feil i at jazzen ikke kan leve videre hvis den ikke er nyskapende. Desto mer publikum kan gjenkjenne og forstå, desto større eierskap får de til det de hører, og publikum i Storyville virket godt fornøyde med det de hørte etter torsdagens konsert.
