Moldeaktuelle Yama Wolasmal: Ofrenes historie skal aldri reduseres til tall og statistikk
Med base i Beirut har Yama Wolasmal de siste årene rapportert fra et krigsherjet Midt-Østen. Foto: Privat.
Vi kjenner ham nå, etter utallige direkteinnslag på NRK, den senere tiden ofte med base i et turbulent Beirut. Omtrent 100 kilometer unna Damaskus – noe slikt som strekningen Molde – Bjorli. Eller 140 kilometer i luftlinje fra Gaza. Det blir vel et slags Molde – Dombås i avstand, fra det som den senere tiden har vært utgangspunktet for denne dyktige og populære journalistens virke. Så tett er det faktisk mellom de senere tiders begivenheter i Midt-Østen.
Men torsdag denne uka er det Molde som gjelder for Yama Wolasmal, denne mer og mer prisbelønte, trygge og seriøse stemmen som flere ganger i uken har rapportert hjem til oss om tingenes tilstand ikke veldig langt borte fra der vi bor. For Midt-Østen er ikke så mye lengre borte fra oss en Gran Canaria, for de som måtte tro det. MoldePuls tok en prat med Wolasmal via epost noen få dager før han besøker Plassen og Bjørnsonfestivalens arrangement «Det jeg så».
Programtittelen henspeiler på boka Wolasmal ga ut i fjor; «Det jeg så: flukten, familien og livet som krigsreporter». Boka gir leserne et innblikk i hans arbeid som journalist i noen av verdens mest urolige områder
Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka?
- Jeg ønsker at de skal bli litt bedre kjent med ofre for krig uansett om det er i Afghanistan, Israel eller Palestina, skriver Wolasmal i vår korrespondanse og fortsetter: Og så ønsker jeg å gi krigens ofre et ansikt og en historie. De skal aldri reduseres til tall og statistikk.
Hva kan vi forvente oss av ditt besøk i Molde? Er det spesielle historier eller perspektiver du ser frem til å dele med publikum?
- Jeg skal prøve å ta folk med bak kulissene og forklare det som skjer bak kamera. Hvilke spill og hestehandler som pågår i krigsherjede land. Jeg skal dele personlige erfaringer og historier både fra jobben som utenrikskorrespondent, familiefar i kriserammede, men livlige, Beirut og som flyktning fra Afghanistan.
Yama Wolasmal kom til Norge som flyktning i 1986, fire år gammel.
Du dekker en region som ofte fremstilles svart-hvitt i media. Hvordan jobber du med å formidle de nyanserte historiene og menneskene bak overskriftene?
- Å få frem nyansene i Midtøsten har vært en hjertesak for meg siden jeg flyttet til Beirut høsten 2020. Nyansene finner man lett bare man legger vekk sine egne fordommer og møter en konflikt, et land, et folk med et åpent sinn. Ofte reiser vi journalister inn i fremmede land og leter etter historiene som kun bekrefter våre egne fordommer mot det landet, kulturen og folket vi tilsynelatende prøver å forstå.
Fra sin base i Beirut er Yama Wolasmal bare rundt 100 kilometer unna Damaskus, som også må sies å ha vært i begivenhetenes sentrum den seneste tiden. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Hvordan har arbeidet som korrespondent i Midtøsten endret deg som person? Er det noe ved jobben som har utfordret dine egne holdninger eller din forståelse av verden?
- På mange områder er jeg en annen person etter de fire årene jeg har hatt i Midtøsten. Både privat og profesjonelt. Jeg har sett og opplevd ting som har endret mitt syn på mennesker og den verden vi lever i på en fundamental måte. Og så har jeg blitt mye mer bevisst på å verne om journalistiske prinsipper som søker etter sannhet og kampen mot propaganda. Jeg har sett hvilke ufattelige lidelser krig fører med seg. Derfor har jeg vært spesielt opptatt av å avsløre og stille til ansvar de som fører frem krigene.
I boka og i arbeidet ditt balanserer du mellom å rapportere fakta og å vise menneskene bak historiene. Hvordan håndterer du grensen mellom journalistikk og aktivisme, spesielt når du dekker alvorlige kriser?
- Journalister skal aldri drive med aktivisme. Det er ikke vår jobb. Vår jobb er å skjære gjennom løgnene og propaganda-tåken, belyse en sak så godt som mulig over tid, sette skjebnene først og få stemmen deres ut, slik at folk hjemme i trygge Norge forhåpentligvis kan forstå landene vi opererer i litt bedre.
Det siste året har jeg snakket mye om de målrettede angrepene på mine palestinske kolleger på Gazastripen, hvor nesten 200 journalister er drept i israelske angrep de siste 15 månedene. Jeg har fått høre av journalistkolleger at det grenser til aktivisme. Svaret mitt til dem er følgende: hvis den unisone støtten og solidariteten jeg og de fleste andre norske og vestlige pressefolk viste det franske satiremagasinet Charlie Hebdo da de ble angrepet av IS for 10 år siden ikke var aktivisme, så er min støtte til palestinske kolleger heller ikke aktivisme. Vi må være prinsipielle. I dag er palestinske journalister målskiver, i morgen kan det være oss.
Yama Wolasmal kom til Norge som flyktning, fire år gammel, i 1986. Foto: Privat.
Hvilke råd har du til dem som ønsker å forstå Midtøsten bedre? Og hva inspirerer deg til å fortsette å rapportere fra en region som stadig er preget av konflikt?
- Norske medier har gjort en hederlig innsats i dekningen av alt som har skjedd i Israel og Palestina siden 7. oktober 2023. Men for å forstå enda bedre hva som rører seg under overflaten vil jeg oppfordre folk til å utvide horisonten og utvalget av medier. Supplere dekningen til norske og vestlige medier med impulser fra Midtøsten. Les og følg med på medier som Al Jazeera, Haaretz, Times of Israel og Jerusalem Post. Da blir du stimulert med andre perspektiver som vil øke din forståelse av det som skjer i Israel og på Gazastripen, avslutter Wolasmal som torsdag altså opptrer i to utsolgte forestillinger på Plassen i regi av Bjørnsonfestivalen.
