Voksne menn som aldri ruster
De er godt inn i 70-åra, begge to, Henning Sommerro og John Pål Inderberg, som om det skulle spille noen som helst rolle. Selv spilte ringrevene flere roller i Storyville torsdag.
Latteren satt løst hos det fulltallige publikummet denne torsdagskvelden, for skravlebøttene og moroklumpene Henning Sommerro og John Pål Inderberg hadde ikke bare få historier de ville dele med oss. De to erfarne musikerne har over 40 års samarbeid og kameratskap bak seg, som de med entusiasme og innlevelse delte mye fra. Dessuten var det, ikke uventet, dikteren og legenden Hans Hyldbakk (1898-2001) som fikk mye av fokuset. Sommerro og Inderberg «kombinerer norske folketoner med egne komposisjoner» ifølge Storyvilles program, og dette var riktignok mye av det vi fikk servert, samtidig som det også ble svært mye av det som ble annonsert som «både alvor og skjemt».
Et fullsatt Storyville visste å ta godt i mot Henning Sommerro og John Pål Inderberg torsdag kveld. Foto: Storyville Jazz Club.
Konserten ble innledet med en nydelig folkesang akkompagnert av sopransax, mens duoen entret scenen. Selv påsto Henning Sommerro å kun ha fått ros for sangstemmen sin én gang i livet, gjennom en fortelling som avslørte at den «rosen» nok heller var en stor fornærmelse. Med dette ønsker jeg derfor å rette oppmerksomheten nettopp til den flotte sangstemmen til den imponerende glade sangfuglen Sommerro. For stemmen hans bar godt, selv uten mikrofon, og han viste at en mann på hans alder fortsatt kan ha god kontroll på stemmebåndene, med en allsidig klang og over et bredt spekter av sjangre! Også John Pål Inderberg viste sin allsidighet denne kvelden, med både sopransaxen og barytonsaxen brukt som både akkompagnement og soloinstrumenter, og attpåtil et lynkurs i sirkelpust, eller «å puste med ørene», som han kalte det.
Dersom man er en moldenser som snakker pent bymål og sjelden beveger seg i indre strøk, var torsdagens konsert nok noe som minnet mer om en kveld på «Rorbua» uten underteksting, enn en konsert med folkemusikk. Heldigvis forsto flesteparten av publikum hva som ble sagt, eller så var det kanskje en del som lo med uten å egentlig vite hva som foregikk. For mellom de fine folketonene og visene, ble det fremført både den ene og den andre historien, om både Hans Hyldbakk, livet på turné som musikere i inn- og utland, og om selve musikken. Og selv om jeg slet med å forstå innholdet i mye av det som ble sagt, såpass skal jeg innrømme, så er det ingen tvil om at dette er to menn som i flere tiår har livnært seg som formidlere og underholdere. For selv med noen språklige utfordringer, var det lett å følge både kroppsspråk og mimikk, og de to var aldri redde for å by på seg selv. Litt alvor ble det likevel, med et utdrag av Kjempeviseslåtten etterfulgt av fredssangen «Vårsøg» mot slutten av konserten. Hans Hyldbakks dikt fra april 1945 minnet oss om fred, som vi alle så inderlig håper på å få se noe til snart. Det var ikke et tørt øye i salen under denne låta, men heller ikke her kunne Sommerro og Inderberg akseptere at ting ble for alvorlig. Midt i låta dukket Hans Hyldbakk selv opp, via telefonsamtale fra dødsriket, og ville overvære konserten. Da løsnet stemninga igjen, og duoen fikk selvfølgelig ikke reise uten ekstranummer. Utmarsjen gikk til en brudemarsj spilt på trekkspill og sopransax, akkompagnert av trampeklapp fra et godt fornøyd publikum.
Henning Sommerro tok ansvar også med sitt trekkspill. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
