Der satt den!
Bill Frisell slik vi liker det best!
av Jan Granli
Foto: Jan Granli
Årets Artist in Residence, Bill Frisell, har ikke tid til å slappe av under årets Moldejazz. I går var han på plass med bandet Bill Frisell FIVE, og endelig følte jeg at den godeste gitaristen «traff spikeren på hodet», sammen med to triobesetninger han har samarbeidet med gjennom flere år. På høyre side av scenen fant vi trommeslager Rudy Royston og bassisten Thomas Morgan, som vi har møtt tidligere denne uka. I midten Frisell, og til venstre bassisten Tony Sherr og trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen. Et stjernelag som har spilt sammen fra tid til annen «over there», og som Frisell gjerne ville presentere i Molde. Og takk for det!
Foto: Jan Granli
For oss som har fulgt gitaristen Arild Andersens A Molde Concert-prosjekt, jeg fylt opp platehyllene med en anstendig utvalg av hans plater, som spenner fra hyllester til Buster Keaton, via John Zorn og danske Jacob Bro, til hans mindre besetninger, hvor han lager en slags «hestejazz» hvor inspi1rasjonen fra den amerikanske «roots»-musikken er tydelig.
Og dert var tydelig at Frisell koste seg på scenen denne tidlige kvelden. Her var hovedingrediensen hans egne komposisjoner og varianter av den amerikanske folkemusikken. Og med den doble trioen fikk musikken mer fylde og «trøkk» enn, særlig, gårsdagens konsert. Sherr og Wollesen la seg inn som et godt «påfyll» til den mer nedtonede trioen i de partiene som Frisell1 tidligere har gjort med trioen med Morgan og Royston. Og i de sekvensene hvor Sherr og Wollesen var mest kjent i, la de to andre seg fint på og fylte ut musikken på en fremragende måte.
Frisell smilte seg gjennom alle taktskiftene og den «hjemlige» musikken, med utsøkt gitarspill (nesten) ingen gjør han etter. En solid «höydare». (JG)
