Sju stemmer fra underverden
Foto: Jan Granli
Fantasia utenfor vår begrepsverden
Nå har jeg hørt Trondheim Voices en dal ganger opp gjennom årene. Jeg har til og med hørt dem under øvelse i KoncertKirken i København en gang hvor jeg fikk være til stede på en av øvelse, som endte opp ii en konsert samme sted. Og hver gang jeg hører dem er det en stor opplevelse.
Dette er på mange måter «lillesøsters» til Trondheim jazzorkester, med litt vekslende besetning på hver fremførelse. Men i Molde denne ettermiddagen gjorde de prosjektet Bedrock hvor (jeg mener) vi fikk høre vokalistene Sissel Vera Pettersen, Tone Åse, Anita Kaasbøll, Live Maria Roggen, Kari Eskild Havenstrøm, Ingrid Lode og Torunn Sævik. Nå er jeg ikke overbevist om at dette er den rette besetningen, i og med at programmet ikke hadde klart å trykke hvem som medvirket. Men det er heller ikkje så viktig. Men en viktig bestanddel i prosjektet er, utan tvil, tekstforfatteren Siri Gjære, lyddesigneren og lydmagikeren Asle Karstad, lysdesigneren Ingrid Skanke Høsøien, Videodesigneren Oscar Udbye, kostymedesigneren Tone Myskja og maccatrolerne Asle Karstad og Arnvid Lau Karstad. For dette er en multimediaforestilling som, ikke bare dreier seg om den musikken damene fremfører, men nesten like mye det teatralske i forestillingen.
Det starter som om vi er plassert inn i en dansk krim. Inne i en mørk skog (sikkert et sted på Jylland), hvor vi bare kan skimte noen av vokalistene som står gjemt bak grenene som henger ned som lianer. Foran på scenen ligger det to personer med ryggen mot publikum, mens en messende stemme fremfører tekst.
Etter hvert lysner det i skogen, og de sju vokalistene serverer en litt dyster, men vakker sekvens, før Ingrid Lode samler sammen «ytterklærne» til vokalistene, før hun inntar en slags alvs rolle i scenebildet. Og herfra og ut blir det hele lysere. Vi får strålende vokal fra hele gjengen som styrer lyden med små bokser (maccatroler) på magen, og de fremstår som en enhet i framføringen.
Hva som egentlig var baktanken, er det ikke godt å si. Jeg tror publikum mer eller mindre tolket forestillingen på hver sin måte. Men å høre sju vokalister så samkjørte og i «vater», opplever vi nesten bare med Trondheim Voices. En utrolig vakker, «scary» og fin forestilling, ingen gikk uberørt fra.
