Det meste ender opp med Monk
Bill Frisell med sin faste trio og Immanuel Wilkins i Teatret Vårt.
Årets Artist in Residence, den amerikanske gitaristen Bill Frisell, har ei stri uke foran seg i Molde. Han startet på mandag med sin trio pluss TrondheimSolistene og Luftforsvarets Musikkorps, en konsert jeg måtte droppe til fordel for andre spennende konserter, men du kan lese anmeldelse på https://salt-peanuts.eu/consert/solid-apning-i-molde/. Men det skulle bli flere muligheter til å høre den gode gitaristen. Og denne tirsdagen var han igjen tilbake med sin trio, bestående av bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Ruby Royston, pluss altsaksofonisten Immanuel Wilkins.
Bill Frisell med sin trio i Teatret Vårt tirsdag kveld. Foto: Jan Granlie.
Wilkins er en av disse nye, unge, amerikanske jazzmusikerne som har satt spor etter seg på den internasjonale jazzscenen de senere årene. Han kommer fra Philadelphia. Han har utgitt platene Omega (2020) og The 7th Hand (2022), begge på Blue Note Records, og han har turnert med Bill Frisell trio ved flere anledninger. Og han har medvirket på flere plater med blant andre Jonathan Blake, Orrin Evans og Joel Ross.
Men her var det «sjefen sjøl» som styrte «butikken». Frisell er en nesten usannsynlig gitarist, som har spilt sammen med «alt og alle» fra Paul Motian, via John Zorn og Arild Andersen til sine helt originale «americana»-tilnærminger, hvor det lukter «ørkensand» lang vei. Det er tydelig at han har vært en inspirasjonskilde for en rekke, nyere gitarister, og for den som setter pris på den danske gitaristen Jacob Bro, finner man mange likhetstrekk i tilnærmingen til musikken.
Hele veien styrer han med taktskifter, tempoforskyvninger og «klimpring» (i positiv forstand), og tar oss med på en reise inn i deler av den amerikanske musikken som har fascinert meg siden første gang jeg hørte han på Moldejazz i 1981 (hvor han hoppet inn som erstatning for Pat Metheny, i et prosjekt ledet av Arild Andersen med pianisten og Manchester United-fan John Taylor og trommeslageren Alphonse Mouzon).
Immanuel Wilkins. Foto: Jan Granlie.
Trioen (kvartetten) starter hver låt med Frisell nærmest pludrende på gitaren, før den utmerkede bassisten Morgan kommer inn, enten med å legge seg naturlig inn til spillet til Frisell, eller med musikalske kontraster. Og bak «leker» Royston seg med relativt løst og fint spill. Men det tar tid før Wilkins «tør» å slippe seg til. I starten ligger han mest nærmest unisont med Frisell. Men etter hvert slipper han til med en solo, og det er først da vi hører at han er en utmerket altsaksofonist, som passer fint inn sammen med trioen.
Den første sekvensen varte i ganske nøyaktig 45 minutter, og endte opp i noe som minnet mistenkelig om noe pianisten Thelonious Monk hadde gjort. I den andre, nesten like lange sekvensen var de innom Monks «Evidence» (det er jeg sikker på), og ellers var det en rekke referanser til Monk særlig mot slutten av de mange «etappene». I mye av spillet til Wilkins kunne vi ane inspirasjon fra Ornette Colemans tidligere periode, noe som aldri blir feil i mine ører.
Morgan slapp til med noen fine solier, samtidig som han, nok en gang, markerte seg som en strålende komp-bassist, og Royston slapp til med et par solier, hvor han ikke hadde altfor mye å melde i den første, mens den andre «satt fint».
Selvfølgelig fikk vi ekstranummer, som også hadde mye Monk i seg, og hadde publikum i Teatret Vårt fått viljen sin, hadde kanskje trioen (kvartetten) holdt på fremdeles.
Jan Granlie
