En konsert uten variasjon og dynamikk
Opp på barrikadene! Politisk 70-tall, som er like viktig i dag
På 1970-tallet sto den politiske delen av jazzen i front for den spennende musikken. En stor del av de amerikanske jazzmusikerne gjorde opprør mot krig, rasisme og ulikheter, og vi fikk en rekke spennende plateutgivelser fra den «moderne» delen av jazzen, gjerne i selskap med poeter og agitatorer for de svartes rettigheter. Selv om dette var tiåret for jazz og fushion, og i begynnelsen av tiåret, hvor latinjazzen virkelig slo gjennom i USA, og Miles Davis utga Bitches Brew.
Nå, i 2024, er det på tide med en reprise på denne «revolusjonen». Det amerikanske samfunnet har, de senere årene, hatt et stort behov for en revolusjon, det er bare å nevne «Black Lives Matters», «Me Too», og den politiske situasjonen, hvor to «aldrende menn», sloss om jobben som ny president. I en slik tid er det mange, særlig afro-amerikanske musikere og kunstnere, som «går på barrikadene». Og ett av disse banda er Irreversible Entanglements (Irreversible forviklinger), som avsluttet gårsdagens program i Storyville.
Camea Ayewa. Foto Jan Granlie.
I programteksten kan vi, blant annet, lese følgende tekst om bandet: «Frijazz og poesi. Et frijazzkollektiv med tydelig politisk bakgrunn og retning. Kjærlighet til musikken og mennesket. Insisterende uttrykk med høy energi. Groves og swing. Seriøsitet og lek. Assosiasjoner til legendariske ensembler som Bitches Brew, Art Ensemble of Chicago og Sun Ra». Nå er vi litt i tvil om hvilket band som fikk navnet Bitches Brew, men vi regner med at festivalen mener platen til Miles Davis som ble innspilt den 19. og 21. august 1969, og som kom ut i 1970. Men det ikke så viktig. Inspirasjonene er tydelige i det vi fikk høre denne kvelden.
Bandet består av vokalisten Camea Ayewa (Moor Mother), bassisten Luke Stewart, trompeteren og konkyliespilleren Aquiles Navarro og trommeslageren Tcheser Holmes. Bandets saksofonist, Keir Neuringer, glimret med sitt fravær denne kvelden. Bandet ble startet i 2015 etter «Musicians Against Police Brutality»-markeringen i Brooklyn. Og ifølge dem selv springer bandet ut av vennskap, felles driv og retning og en delt bekymring for samfunnsutvikla i USA. Jeg har alltid hatt stor sans for jazzmusikere som tar stilling, og som gjerne befinner seg et godt stykke ut på venstresiden politisk. Og forventningene var relativt store før denne konserten.
Og i starten likte jeg det vi fikk høre. Ayewas politiske budskap gikk rett hjem hos undertegnede, bass-spillet til Stewart var drivende, groove og fint, og trommespillet til Holmes passet perfekt til Ayewas messende vokal. At Navarro startet konserten med å spille på konkylie, kunne jeg også akseptere, men etter en stund henvendte jeg meg til sidemannen og sa jeg savnet en trompeter som Don Cherry eller Kirk Knuffke i stedet for den relativt ensartede konkyliespillingen. Men som om han hørte hva jeg sa, plukket han umiddelbart opp trompeten, og lydbildet ble adskillig friskere.
Men etter hvert ble dette en konsert uten noen form for dynamikk og variasjon. Ayewa messet på en tekst om frihet som savnet dybde, og som ble en remse av politisk slagord uten dypere mening. De fikk med publikum til å knytte neven og delta i de politiske slagordene, Stewart og Holmes spilte drivende og groovy, men uten variasjon i tempo, temperatur og kreativitet, ble dette etter hvert relativt pinlig. Dessverre.
Men de fikk med seg et relativt ungt publikum i «frihetskampen», som ikke var født da Charles Mingus serverte låttitler som «Remember Rockefeller at Attica», «Free Cell Block F, ‘Tis Nazi I.S.A», «Oh Lord, Don’t Let Them Drop That Atomic Bomb On Me» med flere, så kanskje vi kan håpe på at noen av dem fikk tent en politisk gnist denne kvelden i Storyville. For oss som hadde fulgt denne typen jazz over noen tiår, ble dette, etter hvert, en ganske «platt» forestilling.
Jan Granlie
