Enda en gang var et stort navn på plass i Storyville, og denne novemberkvelden var det jazztrompetist og sunnmøring Nils Petter Molvær som gjestet rosenes by. Med seg hadde han Jon Ståle Ritland, som egentlig er øyelege, men som siden 2004 også har gitt ut diktsamlinger.

Første del av konserten ble fremført av Nils Petter Molvær akkompagnert av programmert musikk som han styrte fra egen pc på scena. Helt siden 80-tallet har hans kjennetegn vært å bruke elektroniske virkemidler sammen med sitt klangfulle trompetspill. Utover å være en dyktig trompetist har han derfor også lang fartstid med det elektroniske, fra tiden hvor det var en mye mer praktisk tilnærming til disse virkemidlene, og musikken ikke ble laget «av seg selv», som den blir med dagens gjennomutviklede programvarer. Gjennom første sett fikk publikum høre et tidvis ganske ensidig trompetspill bestående av klangeffekter og tidvis harmoniserende effekter, oppå ganske ulike bakgrunner. Her var det samplet alt fra trafikkstøy, til store klangflater som kunne gi mer natur-vibber, og mot slutten var vi mer tilhørere til en nattklubb-scene. Som publikummer kunne det derfor bli noe forvirrende å henge med, for hvor kom vi fra, og hvor skulle vi hen? Det forble ubesvart. Men Storyville-publikummet er tålmodig og lytter godt etter, selv når det kan bli litt utfordrende.

*Jon Ståle Ritland og Nils Petter Molvær i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.*

Andre halvdel av konserten besto av en mer tilbaketrukket Molvær som akkompagnerte diktopplesningen. Ritland fremførte dikt fra sin nyeste diktsamling, Øst for verdens ende, med temaer som lys, universet, naturen, Sunnmørsalpene, kjærlighet, og det å være menneske i den store verden. Når man vet om Ritlands bakgrunn som øyelege, får diktene mer dybde. Han reflekterer rundt hva som er lys, og hvordan vi mennesker opplever alt rundt oss ved hjelp av synet, som er helt avhengig av lys for å fungere. For eksempel sitatet «Lyset fantes ikke før øyet. Jeg fantes ikke før du så meg.» Her filosoferer han både om menneskelige relasjoner og om selve lysets og universets eksistens. Konserten kunne på mange måter minne om Jazz and poetry slik som det først ble introdusert av Jan Erik Vold på 1960-tallet. Men der Jan Erik Vold dikter om livets små gleder og rariteter, dikter Ritland nettopp om de store og eksistensielle spørsmålene. Det er ikke ofte vi får høre denne sjangeren i Storyville, og heller ikke som utgitt musikk, men lyrikk får vi jo ofte i jazzen gjennom sangtekster. Det er likevel noe eget med tekster som blir lest og ikke sunget. De får en annen dybde, og lytteren blir trolig også mer oppmerksom, fordi man ikke legger seg opp i musikken i samme grad (det gjelder i hvert fall for meg). Så selv om det musikalske denne gangen ikke var helt på topp, så ble det en minnerik kveld med rom for litt refleksjon og ettertanke.