Strålende kritikker for Edvard Hoems nye roman
Edvard Hoem har tidligere skrevet om barndommen i Hoemgrenda mellom Vågøy og Aureosen i boka Heimlandet Barndom. Som fjortenåring flyttet Hoem til Molde for å gå på skole, noe han gledet seg til. Nå har en roman om denne tida akkurat kommet ut.
Boka har – som vanlig når det gjelder Hoem – fått gode anmeldelser. I Aftenposten skriver Eilif Guldvåg Hauge om en «tenåring fylt av visjoner, selvhevdelse og oppdagelsestrang. Boka har et voldsomt vitalt sus når forfatteren skildrer hvordan han ble en del av et radikalt venstresidemiljø som slo seg opp i Molde på 60-tallet…..Når jeg leser, får jeg lyst til å sitte der på Kaffistova (nå Rød - MPs tilføyelse) og diskutere politikk og litteratur med klokkertro på at mennesket faktisk har muligheter for å gjøre verden til et bedre sted.»
I Dagbladet skriver Cathrine Krøger under tittelen «Vakker, vemodig, humoristisk og oppriktig dannelsesroman fra en svunnen tid». Hun nevner videre at sentral i miljøet på Kaffistova var Hoems «noen år eldre tremenning kalt «Frenden», som med sin tversoversløyfe og eksentriske ytre må være poeten Knut Ødegård. Edvard og Frenden lager lyrikkfestival, der Hoem forteller om sjokket da de drikkeglade poeter inntok byen, blant dem den balstyrige Harald Sverdrup og Alf Cranner.»
Krøger oppsummerer Hoems tid i Molde slik: «Emissærsønnen ankom byen med bygdedialekt, konfirmasjonsdress, nylonskjorte og en vaklende gudstro – og forlot den fem år senere som langhåret og radikal kunstnerspire med Molde-dialekt, alpelue og pipe.» Og manuset til diktsamlingen «Som grøne musikantar».
Dette er en reise vi er visse på at mange er interessert å lese mer om, for som det heter i Ola Hegdals anmeldelse for NRK: «Hoem maktar å opne opp sin eigen djupe fascinasjon for seg sjølv til å inkludere menneska han har møtt og resten av verda.»
Også Marit Heiene i Romsdals Budstikke lar seg begeistre. Hun mener at «Ung mann vil ut vil vere ekstra underhaldande for lesarar som kjenner Molde, særleg dei som i tillegg hugsar livet i byen på 60-talet og kjenner persongalleriet. Men slik kjennskap trengst ikkje for å la seg fengsle av denne romanen», legger hun til og kaster terningen til fem.
Petter Haakon Pettersson