Nick Cave: Han har oss nå

I løpet av noen få år mistet Nick Cave både kone, og to sønner. De personlige krisene ser bare ut til å gjøre ham sterkere og sterkere som kunstner.

“Put it in your fucking tote-bag!”

av Samuel Pettersson

Nick Cave & The Bad Seeds i et utsolgt Oslo Spektrum på onsdag.
Foto: MoldePuls

Noen gang lurt på hvordan man kan kombinere total arroganse med inderlig humor? Vel, lær av Nick Cave, han kommer ut som noe av det inderligste og mest sjarmerende du kan tenke deg.

Nick Cave & the Bad Seeds
Foto: MoldePuls

Det var naturligvis høyt fokus på den siste plata “Wild God”, med låter som ikke har vært ute i mer enn et par måneder. Man kunne kanskje tenke seg at deler av den hardeste kjernen i fan-skaren fremdeles ville være noe fremmedgjort i forhold til de nyeste låtene - men Nick Cave fans er ikke som andre fans. Folk har tilsynelatende gjort hjemmeleksen sin og syns i detalj å kjenne hele det bredspektrede låtmaterialet

Når konserten i tillegg ledsages av en estetikk og en totalproduksjon på øverste hylle, skjønner man at vi har å gjøre med det som kanskje er vår tids største scenepersonlighet. Noen av dere var kanskje og hørte Leonard Cohen, i en alder av 74 år, i Molde i 2009 og opplevde en voksen mann som holdt seg på scena i rundt tre timer. Nick Cave, som har rukket å fylle 67 år, er ikke veldig mye dårligere. Først fikk vi to timer, som vel i utgangspunktet var den “normale” konserten, etterfulgt av ekstranummer i 25 minutter. Men så er det også slik at det ikke bare er Norge som elsker Nick Cave - han elsker også Norge. Derfor var det bare naturlig at vi fikk ytterligere ti minutter, noe som gjorde at denne konserten også nærmet seg tre timer før den tok slutt.

Og man skjønner at det er en hjemmeseier til artisten når drøyt titusen mennesker
- sikkert 80 % av dem hedninger eller ateister - om igjen og om igjen gauler høyt:
“Into my arms, oh lord”.

Nick Cave har publikum i sin hule hånd, det var ikke mange låter inn i konserten før han bøyer seg ned til en ivrig publikummer med nylig anskaffet totem-bag og en Wild God-plate, signerte den og selvsikkert oppfordret tilskueren: “Put it in your fucking tote-bag!”, antakelig for å understreke at her er det musikken som skal stå i fokus, og ikke noe annet.

Warren Ellis er og forblir en sentral brikke i besetningen, og jeg må si jeg er usikker på hvor mange instrument denne hårete skjeggete fiolinisten, eller multiinstrumentalisten rakk å traktere - men han bidrar definitivt til å gi gruppa noe særegent, både sonisk og estetisk.

Og når vi snakker om estetikk - produksjonen på konserten var som sagt eksepsjonell. Ledsaget av to skjermer som fulgte musikerne på scenen, i svart hvitt og en backdrop som viste vekslende grafikk og tekst fra låtene på den siste plata.

Om Nick Cave kommer til en kneippe eller en større scene i nærheten av deg, det være seg Fuzzy eller Romsdalsmuseet, er det bare en ting som gjelder:
løp og kjøp.

I et fullstappet Oslo Spektrum var det naturlig nok også noen innslag av folk fra vårt område på plass. De likte det de så og hørte.

Torine Helland:

Vi har vært på mange konserter med NC and the Bad Seeds og har fulgt ham siden Roskilde -96. Denne konserten på Oslo Spektrum hadde en fin miks av gammelt og nytt materiale. Konserten ligger høyt på listen over beste konsertopplevelser på Oslo Spektrum.

Viktoria Alme:

Jeg ble introdusert til Nick Cave i 1989 av en god venn, og har sjelden blitt så bergtatt av noen kunstner. Har fulgt ham siden, både gjennom musikken og bøkene. Så han live første gang i 1997 på Kalvøya-festivalen.

Konsertene hans virker bare å bli bedre og bedre, og det er vanskelig å ta inn at han snart nærmer seg 70 år. Der han tidligere til tider virket sint og innesluttet så fremstår han nå som utrolig nær og intim ifht publikum. Han utstråler kjærlighet og fremmer et veldig positivt budskap. Det er sterkt, særlig etter at han har gjennomgått tap av sønnen Arthur. Måten han har bearbeidet nettopp dette gjennom musikken gir sterke inntrykk.

For meg er han en artist som alltid klarer å riste i følelsene mine.

Hun som satt ved siden av meg på konserten hadde aldri sett Nick Cave live før, og det var fint å få høre hennes inntrykk: Hun ble slått i bakken av den enorme kraften han har som formidler, og hun opplevde mange av låtene som utrolig vakre, på tross av at de leveres i en ganske røff innpakning.