Lekent og utforskende i Storyville torsdag kveld
Storyville-høsten er godt i gang igjen, og torsdag denne uka sto høstens andre klubbkveld for tur. På programmet sto Galumphing Duo etterfulgt av Veslemøy Narvesen med band. To veldig forskjellige konserter, som utfylte hverandre godt og ga lytterne mye å bryne seg på. Rundt 50-60 publikummere møtte til en innholdsrik aften, og stemningen var god fra start til slutt.
av Annlaug Gerritdina Pijfers
Shannon Mowday og Jørgen Bjelkerud innledet torsdagens dobbelkonsert i Storyville med sitt Galumphing Duo. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Galumphing Duo, med multi-saxofonist Shannon Mowday og trombonist Jørgen Bjelkerud startet denne varierte kvelden. Med kun to musikere på scenen, og ingen av dem med et tradisjonelt besifrings- eller komp-instrument, var dette noe litt utenom det vanlige man får servert på jazzscenen. De to byttet på å spille komp- og solistrollen, og utfylte hverandre overraskende godt. Shannon Mowday kommenterte underveis at da hun byttet bort barytonsaxofonen til altsax fikk hun endelig spille melodirollen, og ikke den «kjedelige» bassen. Med et glimt i øyet, selvfølgelig! For i denne settingen var det vel strengt tatt ingenting som var kjedelig. På noen av nummerne gikk rollene som komp og solist så over i hverandre at det nesten hørtes ut som de byttet annenhver takt. Jørgen Bjelkerud briljerte på trombonen, men Shannon Mowday var nok den som tok publikum med storm, der hun knuste til på både barysax, altsax og kontra-altklarinett. Hele registeret ble tatt i bruk, og hun var raus med overtonene. Tidvis var det nesten så hele instrumentet kunne eksplodere.
Galumphing Duo
Pressefoto
Navnet Galumphing kommer fra et uttrykk som kan oversettes til «et sted mellom lek og utforsking», og det var nettopp dette stedet de to, og hele publikum, befant seg. Konserten ble en lek, med klanger, rytmer, melodilinjer og møter mellom kulturer. Mot slutten av konserten fikk vi servert to numre med parade-tema; Contrast of opposites, og det som egentlig var et bestillingsverk til Vossa-jazz; «Knocking on the front door». Her var vi «ute og jazza» i gatene, for selv med den lille besetningen klarte de å sette stemningen, og det var nesten så rytmene og melodilinjene løftet taket. Hvordan kan man holde en 45 minutter lang konsert gående på hvert sitt blåseinstrument? Det tar virkelig pusten fra en!
De to utfylte hverandre godt, men likevel hadde konserten et noe «uferdig» uttrykk. Blant publikum satt et titalls elever fra musikklinja ved Molde VGS og dro ned gjennomsnittsalderen, og Mowday henvendte seg underveis i konserten til dem; «Våg å utforske og ta sjanser! Ikke tenk at alt må være perfekt!». Her har vi vel alle noe å lære, for hvorfor kan vi ikke bruke mer tid i det vi gjør på å leke og utforske? Mer av det, takk! Det var god stemning i rommet, publikum ble revet med, og lite vet vel publikum om hva som er «riktig» og «feil» av det som spilles, fordi når musikere koser seg slik som Bjelkerud og Mowday gjorde her, er det umulig å ikke la seg rive med. Vi ble tatt med tilbake til jazzens kjerne, med lek, kreativitet, improvisasjon, fest og moro, og ikke minst det uperfekte! Galumphing Duo ble en opplevelse i seg selv, og en fin første halvdel av kveldens program.
Veslemøy Narvesen med band. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Etter pausen kom Veslemøy Narvesen på scenen sammen med sitt band bestående av Nicolas Leirtrø på bass, Oliver Skou-Due på piano, og Håkon Brunborg på fele og vokal. Selv briljerte Veslemøy Narvesen på trommene og vokal. Første nummer ble innledet av fele, piano og visper på trommene. Så presenterte Veslemøy Narvesen sin fløyelsmyke sangstemme og introduserte sangens tema. Temaet ble spinnet videre på i bandet, og slik sett introduserte hun også oppskriften for de fleste sangene på konserten. Et tema ble introdusert på vokal, og deretter kastet bandet seg med og spilte videre på temaet. Denne modellen minner om de gode gamle jazz-standardene, og etter første sett på konserten med leken, underholdende blåser-duo, følte vi nå at vi virkelig var tilbake på jazzklubb! Akkurat som Galumphing duo, opplevde man her at bandet lekte seg sammen med musikken. Og der Galumphing lekte med rytmer og bytte av roller, lekte Narvesen og bandet i stor grad med dynamikk! Her gikk det fra det svakeste til det sterkeste, og publikum lot seg rive med. Særlig på nummeret «Ease», hvor moldejenta Tuva Halse ble med som gjesteartist, var dynamikken et viktig virkemiddel. Halse introduserte nummeret med en helt stille og skjør intro, hvor bandet etter hvert ble med og gikk fra det aller svakeste til det aller sterkeste. Narvesen lekte seg med trommene og brukte forskjellige trommeteknikker; både stikker, visper, køller, og bare hender ble tatt i bruk, og alt med en presisjon og ømfintlighet som gjør at man fort skjønner hvorfor hun har blitt invitert med i de flotteste og beste spillejobbene i jazzverdenen de siste årene. Dessuten er det imponerende i seg selv å mestre kunsten å spille trommesett og synge med en silkemyk stemme.
Narvesen var i sentrum, men hun ga også bandmedlemmene sine god plass, både i lydbildet og gjennom å rose dem. Ja, hun roste faktisk musikerne mens de spilte, og etter pianist Oliver Skou-Dues solo på kveldens siste nummer, skryter Narvesen av ham i en slik grad at det bryter ut fullstendig latterkrampe midt i sangen. Men de fullfører med et smil, og får full jubel fra publikum. Apropos å leke, utforske, og omfavne det uperfekte! Narvesen er en inkluderende, lekende og musikalsk trommeslager og sanger, som vi gleder oss stort over å få høre enda mer fra i årene som kommer!
Alt i alt var denne dobbeltkonserten på Storyville en slags mini-festival på to timer, med et bredt utvalg både av instrumentasjon, rytmer og lekenhet, og mer enn nok å bryne seg på for en publikumhjerne mot slutten av arbeidsuka. Personlig hadde nok utholdenheten vært litt bedre hvis det kun var ett band å rette fokuset på i løpet av kvelden. Likevel kan man prise seg heldig at to slike konserter kan ende opp i Molde på ellers vanlig torsdagskveld, takket være Midtnorsk jazzsenter.
