Permafrost med debutplate: Inspirasjon, håp, og eskapisme
11. oktober kommer Permafrost sitt etterlengtede debutalbum “The Light Coming Through”.
I sommer fikk vi en liten teaser på hva vi har i vente fra post-punk bandet med singlene “Wrong Heart” og “Ultimo August”.
av Samuel Pettersson
Foto: Eiril Osen Wærdahl
Til tross for at bandmedlemmene er spredt over Trondheim, Oslo og Margate, har de klart å opprettholde sin kreative prosess gjennom ukentlige videomøter, spesielt under pandemien. Sangenes tilblivelse starter ofte med en idé fra ett av medlemmene, som bassist Robert (Bob Frost) utvikler videre i Logic Pro, inkludert programmering av trommer og andre elementer. Deretter lager vokalist Kåre (Curry) en melodi, mens tekstene hentes fra et felles arkiv de har bygget opp gjennom årene. Låtene raffineres i en kollektiv prosess inntil alle medlemmene er fornøyde.
Men som dere tidligere har lest i MoldePuls: alt startet på Bjørset i Molde, tidlig på 80-tallet.
Permafrost
The Light Coming Through
11. oktober 2024
Fear of Music
Medvirkende:
Frode Heggdal Larsen - Gitar
Kåre Steinsbu - Vokal
Robert Heggdal - Bass
Daryl Bamonte - Keyboard / synth
Trond Tornes - Trommer
Permafrost nevner blant annet Joy Division som en inspirasjon, og vi trenger ikke vente lenge for å få bevis på nettopp det: Åpningssporet på plata, passende titulert «Intro», har alt som en skikkelig postpunklåt skal ha: Svevende synther, vrengte, klangfulle gitarer og et drivende basslinje. Det er nesten slik at man forventer at Ian Curtis skal dukke opp i lydbildet med noen dystre mystiske strofer. Men av naturlige årsaker gjør han selvsagt ikke det. - vi får nøye oss med at vokalist Kåre etter drøye fire minutt gjør sin entré: og det svinger som bare det!
Men det er først med låta Femme Fatale at plata virkelig er i gang: et umiddelbart catchy og fengende verk som virkelig legger lista for albumet. Denne ble først gitt ut i 2021, men det er ikke noe under at den har fått en velfortjent plass på albumet.
I låta “Care” får vi servert en noe mer progressiv tromme-groove, men den er preget av alle de distinkte elementene som utgjør sounden til Permafrost.
Come Back To Surprise, en drømmende shoe-gaze aktig tilbakelent låt. Det er noe av det roligste vi får høre, litt seigere og ikke fult så hektisk i perkusjonsavdelingen. Den lener seg på den flytende post-punk gitarlyden som både Joy Division og The Cure, med flere sverger til. Denne blir etterfulgt av “Lights Out” som har en nærmest industriell-groove og et noe disossiativt uttrykk.
Det er ingen overraskelse at Wrong Heart ble en av singlene i forkant av utgivelsen, det er en svært fengende og ikke minst gjennomført låt - ikke helt ulik Femme Fatale. De forblir trofaste til sitt post-punk uttrykk, men denne låta vekker også assosiasjoner til mer moderne produksjoner; som The National, og kanskje særlig plata deres fra 2017 «Sleep Well Beast».
Restore Us er en annen av de mer fengende låtene på plata.
Hourglass er det vanskelig å ikke tenke på New Orders “Blue Monday”, med den trommemaskin-aktige grooven som starter låta. Denne skiller seg ut i at den er noe mer progressiv og eksperimentell, i tillegg føles låta hakket mer elektronisk ut enn det andre vi får servert av gruppa på plata for øvrig.
Closed Eyes som først ble gitt ut i 2021, har også fått en plass på albumet. Nok en fengende spor som kunne vært focus-track på plata. For synthpop-nerdene der ute er det ikke helt umulig å legge merke til at lydbildet tidvis minner om det amerikanske bandet Future Islands, og det er heller ingen dum referanse.
Plata lukkes av Ultimo August - som passende nok ble sluppet som singel i ja, nemlig; august. Her som med resten av plata for øvrig, er gruppa trofast til sitt eget solide melodispråk, og den fem minutt-lange låta er en perfekt avslutning på albumet. Permafrost hevder de har lyst å tilby både inspirasjon og eskapisme i utfordrende tider, og det har de utvilsomt lykkes med å gjøre.
La oss bare håpe vi slipper å vente 40 år til oppfølgeren.
