Lang dags ferd mot øst

Portrett

9. okt.

«Om vi kunne fått med oss noen som filmet, gud bedre så glade vi ville blitt. Men jeg har sluttet å tro på det,» sier Ingrid Kruse Fevåg, like før avreise til India. Sammen med datteren Maria håper hun å dokumentere tilbakekomsten til røttene i Nagpur, der Ingrid ble født.

av Petter Haakon Pettersson

Med sine drøye tre millioner innbyggere er Nagpur sånn cirka (tallene varierer noe) den 13. største byen i India. Til sammenligning er Molde med sine drøyt 30 000 innbyggere den 31. største kommunen i Norge. Det er således en aldri så liten kontrast ute og går når Ingrid Kruse Fevåg tar med seg datteren Maria (snart 19) tilbake til sine røtter i India i begynnelsen av november.

Ingrid kom til Norge fem måneder gammel, i 1980, og har aldri senere vært tilbake i verdens mest folkerike land. Datter Maria har heller ikke vært der. Men nå er kamerautstyr kjøpt inn, og mor og datter håper det kan bli både dokumentarfilm og bok ut av oppholdet.

Ti dager skal de oppholde seg i landet. Store deler av turen er de sammen med en større gruppe i regi av turoperatøren Albatross. Og selv om Delhi med omkringliggende områder kan virke spennende nok; det er nok de tre dagene mor og datter skal tilbringe «alene» i Nagpur som skaper de største forventningene. Det var der Ingrid ble født i en tid Indira Gandhi var statsminister i landet. Gandhi ble senere drept av sine sikkerhetsvakter i 1984.

Siden 2014 er det Narendra Modi som gjelder, og selv om det ikke nødvendigvis er noe demokratisk sunnhetstegn at en statsleder sitter på ellevte året, hører India til på den øvre halvdel av den asiatiske demokratitabellen. Tross alt.

Hjemme i Molde sitter Ingrid, oppvokst på Averøya, i kommunestyret for Høyre. Hun vil gjerne møte politikere også på sin tur til India. Noe statsministerbesøk har aldri vært målet, men hun har et håp om å få møte borgermesteren i Nagpur. En endelig bekreftelse på at dette lar seg gjøre har hun ikke fått, men en vimpel fra Molde kommune ligger allerede klar til å bli pakket ned sammen med øvrig bagasje. Hun håper at det er en borgermester i andre enden når vimpelen skal overrekkes.

Det er litt stort, da. Det er hyggelig å møte Trygve (Grydeland) her i Molde, det er ikke noe med det, men det blir ikke det samme når du er borgermester for tre millioner, sier Ingrid, en knapp måned før avreise. Vi venter bare på bekreftelse på at vi enten får møte ham eller noen andre oppe i systemet.

Hun har hørt en del bra om borgermesteren.

Han skal være veldig populær. Får til masse. Men samtidig er det stor forskjell på fattige og rike. Og vi skal se begge sider og vi skal filme begge sider for å se hvor godt vi har det. Jeg føler jo at vi er ganske kravstore her hjemme – «alle skal ha». Vi vil prøve å se litt sammenhenger, hvis det er mulig.

Filming og dokumentering er en viktig del av turen, både for Ingrid og Maria. Og de har kjøpt inn filmutstyr som gjør dem i stand til å gjøre totalt 29 timer med filmopptak.

Vi kommer til å filme selv. Vi har hørt med forskjellige produsenter, men det er trange tider økonomisk i filmbransjen og derfor så ble det for store kostnader med å få med noen på turen. Og det skjønner vi, sier hun.

Gruppereisen er utsolgt, så om man skulle lykkes med å få inn noen til å være med for å bistå med produksjon og filming i tolvte time, ville det måtte skje gjennom at man organiserte turen selv. Filmingen kommer til å begynne i Molde og den kommer til å slutte i Molde. Og de har ikke gitt helt opp at det skal dukke opp filmteknisk hjelp på oppløpssiden.

Men tiden brenner. Det må søkes for å få med seg ting og tang, og det er bare en liten måned til. Nå i midten av oktober søker vi om 25 -dagers visum. Men altså, om vi kunne fått med oss noen som filmet, gud bedre så glad vi ville blitt. Men jeg har sluttet å tro på det, sier Ingrid.

Hva med bokprosjektet dere ønsker å få realisert i forbindelse med turen. Lar det seg lettere realisere?

Det ligger egentlig fryktelig dårlig an. Det er så mye som har skjedd i det feltet. Vi har kommet til det at vi har bestemt oss for å ta turen. Men selve boka ligger litt død pr dags dato, mye på grunn av kognitive utfordringer jeg har hatt som følge av long-covid. Jeg tror heller det kan bli en dokumentar først og så kommer boka. Også fordi jeg tror det vil kunne være enklere å få med et forlag om det har vært en dokumentar i forkant. Det som vil være en forskjell mellom vårt prosjekt og andre lignende prosjekter er at Maria er med som en sentral del av det hele. Hun har også begynt å skrive sine egne kapitler fra hun var liten og helt frem til i dag.

Maria har i det hele tatt vært en pådriver for at reisen blir noe av. Skjønt det har gått litt i bølger. I perioder har Ingrid overhodet ikke hatt lyst. Men i perioder, gjerne de samme periodene, har Maria mast om at de skulle gjøre det. Så ble det liggende en stund, uten at noen av dem tenkte SÅ mye over det. Frem til for tre- fire år siden. Da begynte det igjen.

Da jeg var liten var jeg veldig pådriver, forteller Maria. Jeg synes det var veldig kult, selv om jeg alltid har følt meg norsk, så har jeg tenkt på hvor spennende det ville vært å finne de biologiske foreldrene til mamma og kanskje søsken og sånn.

Men Ingrid forteller at hun var avvisende og rett og slett ble sint.

Men så kom jeg til å tenke; hvor egoistisk kan jeg være? Det er jo snakk om Marias liv også. Det kom jeg plutselig på etter noen år med masing. Men så måtte vi utsette det da jeg fikk long-covid. Men nå skal vi avgårde da, så nå er jeg kjempeforsiktig fordi jeg er redd for å bli syk. Det som kanskje fikk oss på tanken var nok et møte med journalisten Kadafi Zaman hvor han bare spurte «du skal ikke ta deg en tur, da, nedover?». Så det var han som stilte det spørsmålet. Da ble jo Maria og han bestevenner. Så da måtte jeg tenke gundig over det, reflekterer Ingrid i dag.

Ingrid med pappa, som gikk bort for et par måneder siden.

Barnehjemmet Ingrid ble hentet fra eksisterer ikke lenger. Men sykehuset hun ble født på er oppe og går i det som virker å være beste velgående.

Vi skal besøke sykehuset som jeg ble født på. Vi skal kanskje ikke inn, men i alle fall komme oss slik at vi ser det fra utsiden. Og vi skal besøke et barnehjem, men altså ikke det jeg ble hentet fra.

Ingrid er i det hele tatt svært engasjert i arbeidet rundt utlenlandsadopsjoner. Nylig ble hun spurt av Barne- og familiedepartementet om å sitte i en referansegruppe rundt utenlandsadopsjoner. Det synes hun er stas.

Det er utrolig stort for meg for jeg vil virkelig at utenlandsadopsjoner skal fortsette. Forvaltningen av dette må forbedres, ikke stoppes.

Det dreier seg her om et granskningsutvalg nedsatt av regjeringen i 2023 som skal se på om norske styresmakter har hatt god nok kontroll med utenalndsadopsjoner og avdekke om det har forekommet ulovlige eller uetiske forhold ved utenlandsadopsjoner til Norge.

Mange gjennomfører lignende reiser som den Ingrid og Maria nå gjør med det for å øye å gjenfinne «tapt» familie. Hva venter de å finne på sin ferd – eller leter de etter noe i det hele tatt?

Jeg vet ikke. Men det enkelte sier er at man samler på alle papirer der nede. Barnehjemmet mitt er jo lagt ned og vi har ikke booket noe besøk med myndigheter eller noe slikt, så jeg tror ikke vi kan finne noe. Men jeg har tatt en DNA-attest fordi nysgjerrigheten eksploderte. Og jeg var kjemperedd da jeg fikk svar. Men jeg håper egentlig på ikke å finne noen fordi jeg har det så godt som jeg har det. Jeg trenger ikke flere søsken eller familie. Ikke en mor til heller. Så jeg er egentlig redd for å finne noen. For om jeg gjør det betyr det ikke at jeg blir lykkeligere og at alt blir bedre. Jeg har hørt om dem som har funnet sine og de har kun vært ute etter penger for de tror vi er rike. Det er noe med det også. Men kanskje hadde jeg håpet å finne en firemenning eller noe slikt i den DNA- testen. Men det fant vi ikke, sier Ingrid.

Maria har også et ganske så avslappet forhold til det å skulle lete etter biologiske spor på turen.

Det var jo på en måte det også jeg skjønte, etter at jeg egentlig hadde lagt det fra meg og ble litt eldre og kjente litt mer på hvordan det hang sammen. Da skjønte jeg at det ville bli veldig vanskelig å finne noen, ja, så og si umulig. Da var jeg ganske ung. Så det er ikke noe mål for meg heller å finne noen. Sånn som det er nå er jeg bare interessert i å se kulturen, se hvordan de har det.

For mange av oss er det vi kjenner best til ved indisk kultur maten og luktene av denne. Og Ingrid prøver ikke fremstille seg som en superkokk a la India. Når hun skal spise indisk er det visst nok Chcken Tikka Masala fra Toro som gjelder. Så hun er noenlunde forberedt, men også spent på det som venter.

Jeg er veldig spent på maten ja, det må jeg innrømme. Jeg får mange ganger spørsmål om jeg lager indisk mat, om jeg kan noe om indisk mat. Men nei, det kan jeg ikke. Når jeg kommer til India har jeg bestemt meg for å leve på nan, ris, for det binder maven, og indisk øl. Da skulle jeg være sikret.

Turen synes godt forberedt. Gjennom en familie i Oslo har de kommet i kontakt med en familie i India som blir vertsfamilien deres under oppholdet i Nagpur. Fra turoperatøren har de fått beskjed om at det kan være lurt å holde seg innendørs på hotellet etter klokken 17.00. Ikke minst fordi de er to kvinner som reiser «alene». Storbyer i India har aldri vært de tryggeste stedene å ferdes på kveldstid, uansett kjønn egentlig, men nok verst for kvinner. Ingrid og Maria er spente. På luktene, på kulturen, på folket. Maria ser frem til turen.

Jeg gleder meg veldig. Jeg vil ikke si at jeg er like stresset som mamma, hun er sånn som tenker på alt. Jeg er helt rolig og bare gleder meg til å se hvordan de lever der. Se hvordan mamma kunne bodd, på en måte. Om hun ikke hadde blitt adoptert. Så jeg gleder meg masse.

Ingrid anser seg også godt forberedt. Men hun tror ikke hun kommer til å være uberørt på ferden.

Emosjonelt, det blir det jo. Det kjenner jeg på bare vi begynner å prate om det. Så det blir nok en del grining på filmen tenker jeg (latter), men det er kanskje det folk vil se. Men å besøke barnehjem, det blir sterkt. Det har jeg en blandet følelse for, egentlig. Det blir på godt og vondt. Jeg har snakket med andre som har vært på slike tilbakereiser. Plutselig sitter det en familie der som kanskje skal få en unge den dagen vi kommer dit for å se, da knekker jeg. Nå er det noen uker igjen og jeg kjenner at jeg ikke greier å koble ut. For det har jo vært enkelte ganger hvor Maria ha sagt «mamma, kan vi snakke om noe annet enn India?».

Akkurat det kan nok bli vanskelig for dem begge første del av november.

Ingrid og Maria har laget en Facebookgruppe som heter «Tilbakereisen til India». Der kan de som er interesserte bli følgere og få jevnlige oppdateringer både før, under og etter turen.

India

Republikken India er i dag verdens største land etter befolkning med drøyt 1,4 milliarder mennesker, knapt foran Kina. Hovedstaden er New Delhi. Siden 2014 har Narendra Modi vært statsminster i landet. Drøyt 70% av landets befolkning er i dag lesekyndige. Offisielle språk er hindi og engelsk. Valutaen er rupi.

Nagpur

Byen er i dag den trettende største i India med drøye tre millioner innbyggere. I byen som ble grunnlagt på tidlig 1700-tall snakker rundt halvparten av befokningen Marathi. Glassverk, veveriet og bomullsindustri er blant byens viktigste sysselsettingsfaktorer.

Petter Haakon Pettersson

Lang dags ferd mot øst

«Om vi kunne fått med oss noen som filmet, gud bedre så glade vi ville blitt. Men jeg har sluttet å tro på det,» sier Ingrid Kruse Fevåg, like før avreise til India. Sammen med datteren Maria håper hun å dokumentere tilbakekomsten til røttene i Nagpur, der Ingrid ble født.

Tapp og Kork inviterer til Molde MiniMø: Smaker, stemning og høstkos under tak

Permafrost med debutplate: Inspirasjon, håp, og eskapisme