Una storia d'amore sentita
Vinaccia|Repercussions til minne om Paolo Vinaccia.
I år ville trommeslageren, livskunstneren og en av de «beste menn», trommeslageren med mye mer, Paolo Vinaccia fylt 70 år. Men sånn ble det dessverre ikke. Han forlot vår verden den 5. Juli 2019, etter lang tids sykdom. Han ble født i Camerino, en by i nærheten av Foligna i regionen Marche på østkysten av Italia, i mars 1954. Han kom til Norge som ung trommeslager i et italiensk danseband, og valgte å bli i Norge, til stor glede for alle nordmenn med sans for spennende musikk, god mat og drikke, og fisking. Han var, som det står i festivalprogrammet, «en musiker som levde i store bokstaver, som sa at trommesettet ikke var et instrument, men ‘en gammal mobiltelefon’. Han var en energisk levemann, en italiener som ved en nær tilfeldighet bosatte seg i Norge, og som spilte med alt og alle». Han var en av de trommeslagerne musikerne helst ville ha med på plateinnspillinger, noe som førte til medvirkning på nesten 300 utgivelser og mer enn 3000 enkeltlåter.
Han var en person som tok litt plass. Men bak spissformuleringer, fjas og bombastiske utspill, var han en undrende, kompleks og selvutvidende mann, som ikke kunne lese noter, men som hadde enorme kunstneriske visjoner.
I 2013 leide Paolo ut et rom i leiligheten sin, til komponiststudenten Audun Aschim, en ydmyk og forsiktig, men teoretisk durkdreven jazzgitarist fra Langhus. Aschim blei raskt Vinaccias protesjé, og etter hvert en av hans nære venner og en god kollega. Sammen realiserte de Paolos visjonære drøm, Dommedag ifølge Paulus, et bestillingsverk til Oslojazz 2015, som ble fremført i Oslo Domkirke, som inkluderte filmprojeksjon, Eivind Aarset på gitar og Det Norske Solistkor. Paolo var idémakeren, og Aschim sto for selve komponeringen og utarbeidelsen av partituret. Uten å overdrive, kan man kalle dette en ildprøve for en 23-årig nyutdannet komponist.
Til 70-årsjubileet for den gode trommeslageren, har Aschim sammen med billedkunstner Trude Semb Vinaccia, som også var gift med Paolo, produsert den audiovisuelle forestillingen Vinaccia|Repercussions, med masse bilder, stillfotos og kunstverk på bakteppet, hvor vi fikk Aschim på gitar og elektronikk, Enzo Favato på saksofoner, tradisjonelle instrumenter fra Sardinia og elektronikk, Trude Semb Vinaccia med billedkunst, skulpturer og dramaturgi og Tord Knudsen på lyd og visuelle effekter.
Denne formiddagsseansen ble en utsøkt forestilling hvor Paolo gikk og svevde fram og tilbake gjennom «rommet» hvor han visualiserte seg på bakteppet, både med typiske Paolo-kommentarer og stillbilder, gjerne satt sammen med Semb Vinaccias malerier. Og hele tiden var det Paolos trommer som dannet grunnlaget for Aschims gitarspill og Favatos improvisasjoner.
Det ble en vakker time hvor alle de gode opplevelsene man har hatt med Paolo dukket opp i bakhodet. Som da han kom inn på Jazzcup i København og forlangte en god espresso av undertegnede. Og mens jeg slet med å gjøre denne så god som mulig, kom Arild Andersen inn og sa: «Jan, dette går aldri bra». Noe som var altfor sant. For etterpå fikk jeg en lang og inngående forelesning om espresso-tilberedning fra Paolo, som fremdeles sitter fastspikret i topplokket. Eller når jeg var med å gjøre intervju med han for mange, mange år siden, og han kom med knallharde uttalelser om de fleste av sine kolleger, som var såpass drøye at vi aldri kunne bruke intervjuet. Vi hadde en sterk mistanke om at han ville teste oss ut. Eller da vi var hjemme hos han før han flyttet fra Bislet for å gjøre et nytt intervju, og vi ble sittende i fem til seks timer, og fikk servert mat, en haug med musikkhistorier, nyttige informasjoner om italienske oster, livet, døden og kjærligheten. Og jeg er overbevist om at både intervjuer Johan Hauknes og undertegnede som var med som fotograf, gikk derfra som to litt bedre mennesker.
På konserten var trommespillet slik vi elsket det fra Paolo. Rytmisk intrikat eller energisk, samtidig som man nesten kunne høre at han lyttet – som om han var i rommet på Teatret Vårt. Aschims gitarspill var litt svevende over trommene, og man kunne nesten høre at her hadde Paolo hatt en finger med i spillet, fysisk eller mentalt. Og Favata, med sopran- og altsaksofon, sardisk klarinett (som ser ut som om den er laget av siv), sardisk munnharpe, og elektronikk, var den perfekte medskaper til det musikalske resultatet. Det var en konsert hvor Paolo hele tiden var til stede, og da det hele til slutt «eksploderte», kunne vi vandre ut med en god klump i halsen, hvor vi nesten forventet å gå på Paolo utenfor hvor han kommenterte: «Bare drit!», «Kjedelig!», og samtidig «Jævlig fint trommespill», sagt med et smil om munnen på hans alltid sjarmerende måte.
Dette var nok et «løft» mot slutten av Moldejazz 2024. Og nå skulle vi egentlig bare «surfe inn», men fremdeles sto det spennende konserter igjen (Puh! Det kjennes virkelig i hode, skulder, kne og tå, nå!).
Tekst og foto: Jan Granlie
