TJO fikk sparket AIR «utpå»
Bill Frisell i stort format.
Så avsluttet eders utsendte den 64. Moldejazz med den tradisjonelle konserten hvor Trondheim Jazzzorkester «går i krigen» med årets Artist in Residence. Her hadde saksofonist Eirik Hegdal med hjelp og assistanse av bassisten Ole Morten Vågan, arrangert en rekke av Bill Frisells komposisjoner for Jazzorkesteret, og som Audun Vinger sa da han intervjuet trommeslageren Veslemøy Narvesen på Festivalakademiet tidligere i uken at han håpet de fikk sparket Frisell skikkelig i ræva, for at det virkelig skulle ta av.
Og på konserten fikk han, og vi andre, oppfylt ønsket grundig. Fra start til mål klarte Hegdal og Vågen sammen med (fra venstre mot høyre på scenen) Stian Cartsensen på trekkspill, pedal steel gitar og vokal, Gard Nilssen på trommer, Ola Kvernberg på fele, Guro Kvåle på trombone, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Bill Frisell på gitar, Marianne B. Lie på cello, Eivind Lønning på trompet, Josefin Runsteen på fele, Heida Moberg på tuba, og Veslemøy Narvesen på trommer, å få musikken til Frisell til å nå helt nye høyder.
Jeg har fulgt Frisell en god del år nå, og aldri hadde jeg trodd det var mulig å gjøre hans komposisjoner om til det vi fikk høre denne kvelden. Denne utgaven av Trondheim Jazzorkester består av utsøkte ensemblemusikere og fremragende solister, hvor, (nesten) alle slapp til med fremragende solier. Noen mente kanskje at Frisell slapp til litt for lite, men han bidro med en rekke fine solier sammen med det store orkesteret som han, tydeligvis, var svært fornøyd med, skal man dømme etter smilet han beholdt gjennom hele konserten.
Det er ingen grunn til å fremheve noen av musikerne for deres solier, humoristiske innspill (særlig fra Carstensen), utmerkede ensemblespill og duo-sekvenser med Frisell, for det er bare å skryte hele ensemblet opp i skyene. Men det er viktig å trekke fram Hegdals utsøkte arrangementer (i samarbeid med Vågan). For å få gleden av å høre Frisells ofte stille, intrikate og «americana»-inspirerte komposisjoner i en setting gjort av musikere med base i Trondheims rikholdige musikkmiljø, var en herlig avrunding på festivalen. Hvis du kan tenke deg en kombinasjon av Carla Bleys Dinner Music, kombinert med litt Gil Evans, Sun Ra og noen doser trøndersk hjemmebrent, så kan du være i nærheten av det vi fikk oppleve.
Men dette må ikke bli en enkeltstående konsert, men et prosjekt som bør sendes på turné rundt på alle de beste jazzfestivalene i verden! Så SpareBank 1 SMN og Midtnorsk jazzsenter: Her er det bare å komme fram til en økonomisk avtale (ta gjerne litt av støttepengene til fotballen i «bartebyen»), så flere enn oss som hadde tatt turen til Teatret Vårt, får muligheten til å høre dette fantastiske prosjektet ved en senere anledning. 13 ganger seks på terningen – en sekser til hver av musikerne, for en stor avslutning på den 64. Moldejazz.
Tekst og foto: Jan Granlie
