“Vi mennesker er oppsiktsvekkende fredelige og glade i hverandre”

Onsdag denne uka kommer Erik Tunstad til Molde og Fuzzy for å snakke om kjærligheten og dennes evolusjonære spor. I programtittelen heter det «Kjærlighet og pizza». Det er stadig uklart om sistnevnte rent evolusjonært stammer fra Italia eller Stranda, men gratis vil den i alle fall være for publikum som finner veien til Fuzzy.

Erik Tunstad (1954) er en norsk biolog, som blant annet også har skrevet flere sakprosabøker. Og det er i denne sammenheng han nå kommer til Molde for å snakke om temaer rundt boka «Evig kjærlighet – den evolusjonære historien», som han skrev sammen med Vibeke Riiser-Larsen, og ga ut i 2023.

Det er et stort tema, og et dramatisk langt tidsspenn, forfatter Tunstad sammen med arrangør Human-Etisk Forbund, skal trekke opp i Fuzzy denne uka. I sitt foredrag skal Erik Tunstad følge kjærlighetens evolusjonære spor hundrevis av millioner år bakover i tid, heter det i programteksten. Via Email tok vi oss tidligere i uka en «prat» med Tunstad, en prat som bare bekreftet at det er et stort tema vi blir stilt ovenfor kommende onsdag.

Biolog, forsker, journalist mm, Erik Tunstad, besøker Fuzzy Platebar denne uka. Foto: Privat.

Jeg antar at språket er noe rikere nå i dag, enn det var for, la oss si 10 000 år siden. Kan du si noe om i hvilken grad vår evne til å kommunisere verbalt i dag påvirker vår evne til å formidle kjærlighet til andre mennesker, kontra hvordan det var i en tid med mindre (og kanskje fattigere språk)?

- 10 000 år er nok alt for nær i tid til å falle inn under «kjærlighetens evolusjon», men jeg satt og skrev om dette i flere timer tidligere i dag (sist søndag, journ anm.), for en kommende bok om menneskets evolusjon, i et kapittel kalt «Ild, språk og kjærlighet». Kapittelet handler i hovedsak om Homo erectus, som eksisterte fra for cirka 2 millioner år siden og inntil for noen få hundretusen år siden – og disse forgjengerne våre la på plass mange premisser for oss som fulgte etter (altså Homo sapiens).

Jeg bruker ganske mange sider (og kilder og mange, mange ukers skriving, for det er vanskelig) på å få frem hva som skjedde da det moderne menneske begynte å utvikle seg for mer enn 2,8 millioner år siden – hjernen ble større, det kalles «den sosiale hjernen-hypotesen» og går i korthet ut på at menneskets sosiale orden, det at vi levde i komplekse flokker – flokker som ble komplekse fordi vi allerede var mye mer smarte enn andre dyr. Det krevdes en del intelligens for å overleve i en slik flokk, og det drev utviklingen av hjernen videre. Flere faktorer spilte inn, som at vi lagde bedre våpen og redskaper, ble bedre jegere og så videre.

Den ene faktoren dro den andre opp, den andre dro deretter den første opp, og så videre – slik at vi ble gradvis mer intelligente: Bedre jakt ga mer mat, ga rom for større hjerne (den veier cirka 2 kilo, men bruker 20 % av all energi du får i deg). Vi må også regne med at seksuell seleksjon spilte en viktig rolle her. Intelligens betyr ofte kreativitet osv, og en god evne til å overleve – så man foretrakk i en viss grad partnere som var intelligente.

Så kom ilden.

Etter hvert som Homo erectus vokste til, fikk de kontroll over den – og kunne steke mat. Stekt mat gir veldig mye mer energi enn rå mat – og hjernen vokste enda mer. Men ilden fikk også en annen virkning: Vi ble tryggere – vi tente bål i mørket, og bålene beskyttet oss mot løver og leoparder; Vi slapp å sove i trærne, men kunne i stedet sitte oppe om kveldene og nyte god mat – og …? Hva? Selvsagt måtte vi snakke med hverandre. Før dette hadde vi antagelig lite språk, snakket antagelig i enstavelsesord. Men ilden og den store hjernen ga språket et dytt fremover.

La oss si at du satt der, da – for en million år siden, og småsnakket om siste jakttur, eller bestefaren din, som var veldig tøff, eller …?  Og så får du øye på hun søte dattera til naboen. Hva skulle du si til henne? Å kunne snakke godt for seg er fremdeles et godt sjekketriks, både for menn og kvinner – det er et tegn på intelligens. Hvilket som sagt er sexy.  «Hjernen er det største kjønnsorganet» pleide en (muligens litt vulgær) venn av meg å si.

Så vi er her ved et punkt der mennesket begynte å skifte fokus, fra det rent fysiske til det mer intellektuelle. Og kjærligheten blomstret. Forskerne antar at det var omtrent på denne tiden vi skiftet seksualadferd – det var omtrent nå vi begynte å leve i monogame forhold.

Dette er et stort felt med veldig mange variabler – og noen vil innvende at monogamiet ikke er menneskets opprinnelige valg. Og så peker de på harem fra fortiden. Vi må huske at det er forskjell på fortid og fortid. Haremshold har vært en institusjon for mektige eneherskere, kanskje de siste fem til ti tusen årene (max) – Homo erectus og andre førmennesker hadde levd monogamt i en million år før det.

Pekingmennesket (Sinatropus) ble funnet i 1928 og tilhører epoken til Homo erectus. Foto: Wikipedia.

“Mennesket som art kunne ikke eksistert uten kjærlighet”

 Stadig flere lever i dag alene. Tror du at man automatisk også blir fattigere på kjærlighet når man lever alene? Eller kan frafall av menneskelig kjærlighet erstattes (fullt ut?) av f.eks kjærlighet til et kjæledyr?

 -Vi, min medforfatter Vibeke Riiser-Larsen og jeg, mener kjærlighet ikke er en følelse, men en emosjon – en drivkraft. Dette har noe å gjøre med hvor dypt kjærligheten er befestet i både oss og samfunnet vårt, altså et resultat av evolusjon.

Hva er så forskjellen på følelser og det jeg kaller emosjoner?

Det er litt som forskjellen på å være sulten – og følelsen av at du lengter etter en pizza pepperoni – og ingenting annet. Emosjoner er allmenne, følelser er personlige og unike for hver og en av oss. Emosjoner kommer altså forut for, stikker dypere enn følelsene, emosjonen kommer nærmest som en automatisk, fysisk reaksjon, ofte uten at vi er helt bevisste på at det skjer, mens følelsen er vår personlige respons på emosjonen, og noe vi er mer oppmerksomme og bevisste på.

Vi kan for eksempel oppleve å bli sinte uten å føle sterke følelser som aggresjon eller raseri, som vi i tillegg kan la gå ut over andre. Kanskje vi heller blir irriterte og ergerlige, men biter det i oss og gjør gode miner til slett spill? 

Mange fagfolk mener vi har seks grunnleggende emosjoner; glede, sinne, frykt, vemmelse, tristhet og overraskelse. Men alle er ikke enige, noen mener at det kun finnes fire, andre mener det er åtte, og noen til og med tolv. I boka vår har vi lagt til, nettopp kjærligheten:

Vi ser at de fleste av oss har et behov for kjærlighet – og studerer deretter hvordan dette spiller ut i verden rundt oss, hvordan det varierer – som emosjoner versus følelser.

Hvorfor vi ser det slik?

Jo, fordi mennesket som art ikke kunne eksistert uten kjærlighet – på samme måte som et menneske eller dyr ikke kunne eksistert uten å føle frykt, sinne, eller kanskje sult.

Så når vi ikke har kjærlighet i livet, blir det et savn, men er vi så heldige å være i en relasjon, opplever vi ikke å kjenne på kjærlighet hele tiden, den bare er der, men lar seg fremkalle og næres når vi har behov for det. Forskerne vet dette, fordi vi alle vet det – OG fordi de kan se det. Gjennom hjerneskanning. Visse nevroner, visse områder og stier i hjernen lyser opp når en person ser for eksempel et fotografi av sin elskede. Det de også kan se, er at identiske veier lyser opp når de skanner hjernen til en hund – og den ser eller hører sin eier. Hunden din virkelig elsker deg. Og veldig ofte er det gjensidig.

Sier jeg, som bor alene med en svær bikkje.

Mennesket som art kunne ikke eksistert uten kjærlighet, mener Erik Tunstad. Foto: Privat.

Hvor viktig er kjærlighet til ett (eller flere) mennesker i jakten på «meningen med livet»?

 - Naturen har skrudd oss sammen slik at vi vil gjøre vårt ytterste for å finne kjærligheten (monogamiet er jo menneskets naturtilstand) og deretter få barn. Det hele handler om å sørge for at genene fortsetter å flyte nedover livets elv. Dette utelukker ikke verken seriemonogami eller andre ordninger – hovedpoenget er at genene skal videre.

Harem er imidlertid litt mer problematisk for evolusjonen. Damene i et harem sender riktignok sine gener videre, men det mangler litt på mangfoldet når bare en mann bidrar på Y-kromosom-siden.

Gorillaer klarer for så vidt å leve på den måten, men de lever helt annerledes enn oss. Vi er ikke gorillaer, vi er mennesker, utviklet fra førmennesker med et helt annet levesett, i en helt annen økologi og så videre.

Tror du at digital teknologi påvirker hvordan vi uttrykker kjærlighet – og i så fall, tror du disse endringene kan ha langsiktige konsekvenser for menneskets utvikling og sosiale strukturer?

 - Mennesket vil alltid fortsette å utvikle seg – men ingen kan si hvor det går. Jeg tror ikke kjærlighet vil opphøre – selv om du kan se slikt i scifi-filmer – det er det båndet kjærligheten skaper mellom mennesker som er forsikringen vi har for å fortsette å eksistere. Det er kjærlighet – i utvidet forstand – som garanterer samfunnets og vår arts eksistens.

For å presisere: Jeg bruker nå ordet kjærlighet i en utvidet betydning – ja, det betyr fremdeles det å elske en annen, det betyr fremdeles den overveldende følelsen av å ha møtt den ene du har lett etter hele livet – hvilket i mitt tilfelle begynner å bli en stund -, den du kan tilbringe dager med, uten en eneste gang å føle at du egentlig trenger å si ett ord til vedkommende. Det er nok at HUN er der. Eller HAN.

Min test på om et forhold har livets rett, har alltid vært akkurat det: Hvis jeg er fornøyd, bare med å se henne i rommet – da er det kjærlighet.

Jeg bruker likevel ordet «kjærlighet» i en utvidet betydning – så når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg om alt det som binder oss mennesker sammen, alle de følelsene som får oss til å være snille, beskyttende og hjelpsomme overfor hverandre. De som får oss til å passe på ungene våre, de som får oss til å passe på vennene våre, de som får oss til å akseptere eksistensen av den ekstremt irriterende dama bak deg på bussen.

Det at vi i det hele tatt aksepterer andre menneskers nærhet, er noe av grunnlaget for at samfunnet kan eksistere. Så – det at du ikke snur deg og dreper dama som på tredje timen roper i mobilen, midt på natta på en endeløs busstur fra Oslo til Molde – vel, jeg kan tenke på det som en form for kjærlighet.

Og, i tilfelle du måtte tro noe annet: Hadde du plassert femti sjimpanser på en buss – ville vinduene være dekket av blod og kjøttslintrer lenge før du nådde første holdeplass. Vi mennesker er oppsiktsvekkende fredelige – og glade i hverandre.

Forsvinner kjærligheten, er vi ferdige. Hvis det skulle skje i visse områder, kulturer eller liknende – vil noen andre mennesker ta over, og leve videre.

Er du optimistisk på kjærlighetens vegne – hvor er kjærligheten på veg?

 - Jeg er alltid optimist, også med hensyn til min egen kjærlighet – selv om jeg fyller 70 om et par uker. Vi kan faktisk ikke forestille oss verken mennesket eller samfunnet uten det limet som holder oss sammen – så hvis kjærligheten forsvinner, da forsvinner vi også.

 Arrangementet i Fuzzy platebar med Erik Tunstad starter (onsdag 13.november) klokken 19.00 og har fri entré.