Jazzrock fra 90-tallet, et fesjå for musikere

Armensk flinkisretro.

Da ble det å vente en stund for å få med konserten med den armenske pianisten Tigran Hamasyan, som kom sammen med trommeslageren Martin Wangermee og el.bassisten Marc Karapetian.

Det er noe spesielt og «gammelmodig» over en del band og musikere fra tidligere Øst-Europa, noe denne trioen beviste med full tyngde. Hver låt startet vakkert med solo piano, og gjerne med litt vokal fra pianisten. Men etter innledningene var det fullt jazzrock-trøkk av den gamle skolen som gjorde dette til en flinkis-seanse som automatisk gjør at jeg begynner å klø.

Hanasyan er en utmerket pianist, som jeg har hørt i andre, og adskillig mer spennende settinger tidligere. Han er inspirert av hjemlig folkemusikk, amerikansk jazz og, dessverre, jazzrock fra 90-tallet, som ikke er noe annet enn et slags fesjå for musikerne. Bassisten, som spilte på en bass med seks strenger, gjorde ikke altfor mye ut av seg, men trommene hadde denne umiskjennelige 90-tallslyden som rockebransjen elsket, og som mange med meg bare blir irritert over. Og når alle, i alle fall de låtene jeg hørte før jeg løp ut, var bygd helt likt opp, ble dette en forestilling som skuffet stort. Men blodfansen i salen elsket det tydeligvis, og jeg ble fortalt i etterkant at de måtte gjøre tre ekstranummer.

Tekst og foto: Jan Granlie.