MoldePuls ser på Molde Jazz 2087.

Det er i år 63 år siden den første jazzfestivalen i Molde – årets festival var den 64. i rekken. Og 63 år, det er lang tid, det. Så hvordan skal vi forvente at Molde Jazz ser ut 63 år frem i tid?  Vi har sammen med AI tatt en kikk på hvordan den høyst sannsynlig vil bli oppsummert i 2087.

Molde, 2087. Byen, som i sin tid var kjent for sin fantastiske natur og utsikt over fjordene, hadde nå fått et futuristisk preg. Svevende bygninger og selvkjørende biler var bare en liten del av det nye landskapet. Men én ting var fortsatt som før: Molde Jazz. Festivalen som startet i 1961, hadde gjennom årene blitt en kulturell bauta, og årets utgave lovet å bli den mest spektakulære noensinne.

Takket være en raus donasjon fra X Æ A-12 Musk III, barnebarn av selveste Elon Musk, hadde festivalen fått et teknologisk løft uten sidestykke. Spesiallagde droner, designet for å frakte festivalgjengere fra hele verden, fylte luften over Molde. Disse dronene var ikke bare transportmidler; de var kunstverk i seg selv, med holografiske lys og musikk som spilte fra små høyttalere, en forsmak på hva som ventet.

Blant de mest etterlengtede artistene i år var barnebarna til noen av jazzens største legender. Tutu Davis, barnebarn av Miles Davis, hadde arvet sin bestefars talent for trompet og hans karakteristiske stil, men med en futuristisk vri. Hans trompet var utstyrt med innebygde effekter som kunne lage lyder man bare tidligere hadde drømt om.

Stor stemning under åpningen av Molde Jazz 2087.

En annen stor attraksjon var Elektronika Fitzgerald, som med sin digitale stemmefangstteknologi kunne synge i harmoni med seg selv i sanntid. Hennes oppfinnsomhet hadde ført til at hun ble en pioner innen sin sjanger, akkurat som bestemor Ella en gang var.

Det gamle Alexandra Hotell, som tidligere var et populært festivalhotell, hadde fått en digital makeover. Nå sto det som et gigantisk digitalt telt, hvor veggene var laget av interaktive skjermer som viste kunst fra festivalens historie. Hotellgjestene kunne velge mellom ulike digitale rom som tilpasset seg deres preferanser, fra retro jazzkaféer til futuristiske loungeområder.

I festivalakademiet, ledet av Audun Vingers barnebarn, Auduna Vinger, var stemningen elektrisk. Auduna hadde utviklet akademiet til en høyteknologisk programpost som kunne følges i sanntid fra andre galakser. Med avanserte holografiske projeksjoner kunne publikum fra Alfa Centauri til Andromeda delta i workshoper og forelesninger.

Festivalens hovedscene, "Stellar Stage," var en annen gave fra Musk-familien. Denne scenen kunne sveve og rotere, og var utstyrt med en enorm skjerm som viste holografiske forestillinger. Publikum kunne se artistene fra alle vinkler, som om de var i midten av en musikalsk galakse.

Festivalens første kveld var en fest av lys og lyd. Tutu Davis åpnet med en forrykende versjon av "So What," hvor hans trompet ikke bare spilte musikk, men også projiserte visuelle effekter som bølget over publikum. Folk danset på gresset, noen iført retro klær som var populære på 2020-tallet, mens andre hadde på seg smarte drakter som kunne tilpasse seg temperaturen og værforholdene.

Midt under konserten landet en av de spesiallagde dronene midt på festivalområdet, og ut steg ingen ringere enn Robobob Dylan, en AI-versjon av den legendariske musikeren, skapt av hans egne etterkommere. Robobob Dylan entret scenen og begynte å spille en remikset versjon av «Like a Rolling Stone» og publikum, en blanding av mennesker og humanoide roboter, gikk bananas.

Publikum på Molde Jazz 2087 kommuniserer med publikum fra andre galakser.

Elektronika Fitzgerald avsluttet kvelden med en magisk forestilling. Hennes stemme, som kunne deles opp og forsterkes, fylte natten med melodier som svevde gjennom luften. Da hun sang "Summertime", dukket holografiske sommerfugler opp og fløy over publikum, som kunne interagere med dem ved å strekke ut hendene.

Nede ved Fuzzy Platebar hersket det en noe strengere atmosfære. Baren, nå ledet av Ole Espens oldebarn, var blitt et hellig sted for vinylentusiaster. Skiltet på døren sa alt: "Ingen adgang for digital musikkonsum". Det gikk rykter om at Ole II hadde en slags digital sensor ved inngangen som kunne oppdage om noen nylig hadde lyttet til musikk på en strømmetjeneste. De få som ble tatt, måtte gå den digitale skamgangen og forlate baren til lyden av knitrende LP-plater.

Da natten nærmet seg slutten, samlet alle artistene seg på scenen for en felles jam session. Med holografiske lys og lydeffekter som danset rundt dem, skapte de en uforglemmelig avslutning. Publikum var i ekstase, og ingen ønsket at kvelden skulle ta slutt.

Molde Jazz 2087 var ikke bare en feiring av musikk; det var en feiring av teknologi, arv og menneskelig kreativitet. Og mens festivalen ebbet ut, var det ingen tvil om at fremtiden for Molde Jazz var lysere enn noensinne.

En ting var sikkert: 2088 skulle bli enda mer fantastisk.

Petter Haakon Pettersson i samarbeid med AI.